Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

tirsdag 21. august 2012

Hva er egentlig "Skrivemodus"

Jeg fant et flott sitat her om dagen som ihvertfall er sannhet i min hverdag:

You can't say, I won't write today because that excuse will extend into several days, then several months, then… you are not a writer anymore, just someone who dreams about being a writer.

(Dorothy C. Fontana
)

Jeg må si meg enig med gamle Dorothy - som forresten var en av de suksessfulle forfatterne bak Star Trek. I sommer har jeg skrevet lite og sporadisk, og jeg har funnet ut at når jeg gjør det slik bruker jeg utrolig med tid og krefter hver gang for å komme inn i det igjen for hver gang. Inn i historien og stemningen. Tidligere har jeg sverget til å skrive hver dag, helst tusen ord, men hovedmålet er framgang hver dag. Jeg trodde at hvis jeg sluttet å skrive ville det bli veldig vanskelig å begynne på igjen, og det viste seg å stemme. Det kan sammenlignes med å trene - plutselig har man begynt å utsette det til mandag. Problemet er at det alltid vil komme en "neste mandag"...

Noen snakker om at de må være i skrivemodus for å få til å jobbe med manuset sitt. Men hva er "Skrivemodus"? For noen virker det som noe som bare kommer til dem (uvisst når), og så går det over igjen. Noe som de venter på at skal komme før de setter i gang. Hvis de ikke er i denne spesielle modusen er det ikke vits i å prøve å skrive noe.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva de snakker om. Det er bare det at hvis jeg skulle ventet på modusen hver gang, en sånn bryter som skal slå seg på av seg selv, så hadde jeg fortsatt holdt på med de innledende kapitlene i "Naken i hijab". Jeg hadde rett og slett aldri blitt ferdig.

Litt som om jeg var byggmester og holdt på med ei lang bru. Jeg kan ikke våkne en dag og si: "Nei, i dag var jeg jammen ikke i byggemodus". Jeg kan ikke stoppe før jeg er på den andre siden, da blir det jo rett og slett ingen bru.

For meg er det noe tilsvarende med begrepet "inspirasjon" også. Mange trenger å føle seg inspirerte for å skrive. Inspirasjon er en mystisk fugl som en kan lokke til seg på mange måter. Noen mediterer og sånt. Men jeg må kunne skrive uten å føle meg inspirert før jeg begynner. Ellers kunne jeg lett (jeg kjenner meg selv) snudd dette til en unnskyldning som gjorde at jeg aldri kom videre. Dessuten - rart med det - blir jeg mer inspirert jo mer jeg skriver.

"Inspirert" har vel noe med "in spirit" å gjøre, sånn sett kan det like gjerne erstattes med pågangsmot mener jeg.

Selvfølgelig er det noen situasjoner hvor man kan føle at ideene ramler lettere inn, men for meg er det ikke fuglekvitter og bølgeskvulp som skal til. Husarbeid derimot! Utrolig hvor mange bokideer jeg får mens jeg har gule oppvaskhansker på. Kanskje jeg må begynne å bruke dem mens jeg skriver?

Når alt kommer til alt er det å skrive en roman et nokså langvarig arbeid som jeg syns krever utholdenhet i mye større grad enn inspirasjon. En idé blir ikke til en bok av seg selv. Man må være sta som et esel, og forberedt på at man må skrive manus fra A til Å ganske mange ganger før man kan få det ferdige resultatet fra trykkeriet. Men det gjelder å ikke gi opp, det er med bokskriving som med maraton, fortsetter man å sette en fot foran den andre, er man nødt til å komme i mål til slutt!

7 kommentarer:

  1. Skriving er hardt arbeid, uten tvil. Jeg kan være så uinspirert at jeg vandrer rundt og biter meg i knokene, men når den avisartikkelen SKAL på trykk, så...
    Slik er det med bokmanus også. Jeg er i innspurten selv, på dokumentarboka jeg skal gi ut i høst. Nå vil jeg bare bli ferdig, og det handler ikke om inspirasjon. Det handler om hardt arbeid...

    Men jeg er også "offer" for inspirasjonsøyeblikk. For et par helger siden så jeg en kvinne sitte i et butikkvindu, og ut av intet kom en novelle sprutende ut. Den ble skrevet ferdig på én kveld.

    Jeg sier ja takk, begge deler. Inspirasjon kommer og går, og arbeidslyst likeså. Men vil man noe med skrivinga, må man stå på. Thats it.

    Anbefaler deg å sjekke ut bloggen til den amerikanske forfatteren Kevin J. Anderson. Han blogget nylig om samme tema. :)

    Fin tirsdag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Spennende, da må jeg prøve å google ham, tusen takk og lykke til med dokumentarboka!

      Slett
  2. Gøy å lese dine tanker om temaet. Jeg er helt enig i at jo lengre jeg er vekk fra et manus jo hardere er det å komme igang igjen, og tiden jeg har vært mest produktiv av alle var i Nanowrimo. Hver eneste dag "måtte" jeg skrive, det var så flott! Og jeg kunne jo si det var nanowrimo hver eneste måned men det var engang noe med konseptet som satt flott hos meg. Det ble en slags konkurranse mot meg selv og jeg likte utfordringen veldig. Jeg ble mer ivrig jo mer jeg jobbet med det, og mer inspirert og fikk flere ideer. Skrivemodus føler jeg at jeg skaper selv, da jeg bestemmer meg for at det skal være.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da har vi en felles oppfatning. Altså at denne modusen ikke er noe som tilfeldigvis oppstår av og til, som et slags værfenomen ;) Kanskje vi skal delta i nanowrimo igjen i år??

      Slett
    2. Ja, la oss!! Jeg har lyst og tror jeg må :) Heng deg med du også! Jaaa!

      Slett
    3. Jippiiiiii!!!! Vi har en avtale!

      Slett
    4. Jippiiii!! Så morro! Frem til nå har jeg sagt til mine nærmeste at jeg HAR LYST til å delta igjen i år, men nå ble det plutselig alvor av det tror jeg? :) Det liker jeg. Og knall gøy om du også gjør det!

      Slett