En venn for en femtlilapp

Det sies at gode venner ikke kan kjøpes for penger, men det er jeg ikke enig i. Noen vil kanskje si at den som anser en gjenstand for å være en venn, må være veldig materialistisk. Men slik er det vel nødvendigvis ikke? Den som ser på gjenstander som sanne, ekte venner, driver i alle fall ikke med bruk og kast.

Bruktbutikker og loppemarked er noe jeg elsker. Det blir som oftest ikke kjøpt så veldig mye, sant og si burde jeg heller levere noen bæreposer hver gang, det hoper seg jo fort opp med ting og tang hjemme, og spesielt for den som bor relativt trangt.

Av og til finner jeg likevel noe som bare må bli med hjem. Jeg er for eksempel svak for nostalgiske sparebøsser, og kjøpte for en stund siden en som ser ut som en gammel telefon. Hvem husker ikke kronebøssene folk hadde stående på telefonbenken? Dessuten manglet den propp i bunnen, så da gjør det ingen ting at jeg ikke har penger å putte på den.

Forleden var jeg og samboer nok en gang på den lokale bruktbutikken. Jeg skulle se etter en stålampe, og det fant jeg også, en sånn skikkelig retro en med diger skjerm og frynser som jeg kan huske mine foreldre hadde på åttitallet. Men det var mer som ble med hjem den dagen.

Med en gang jeg kom inn døra så jeg den: min nye venn med prislapp på femti kroner. Det var en skrivemaskin. Og ikke en slik elektrisk en med ledning, å nei da. Fullstendig manuell, av merket Smith-corona classic 12. Den sto i en åpen koffert og glitret. I hvert fall i mine øyne.

Det aller beste var kanskje at det oppi kofferten lå flere ruller med uåpnet fargebånd. Dette lovet bra.

Skrivemaskinen ble selvfølgelig med hjem, og til prisen 50 kroner hadde den vært et røverkjøp om den så ikke var god for annet enn å stå til pynt. (Bortsett fra at jeg allerede har en antikk skrivemaskin av merket Underwood som skrivebordsdekorasjon...) Men nei da. Den flotte Smith-Corona fra tidlig sekstitall fungerte som bare det.

Teorien min er at siden en melodi blir annerledes om den spilles på piano enn sekkepipe, og et bilde blir annerledes med blyant enn med oljemaling, vil også en tekst bli annerledes om den skrives for hånd, eller på skrivemaskin, enn på pc.

Allerede har jeg fått prøvd meg litt. Faktisk har jeg skrevet nesten en hel side av en novelle som skal hete "Ren ild". Jeg tror det er lurt av meg å starte med noe såpass lite som en novelle.  Det er ganske uvant å ikke kunne trykke "delete" når jeg vil, og det gjør naturligvis at man tenker seg om noen ekstra ganger før man lar fingrene hamre på tastaturet.

Min nye venn har forresten en innstilling hvor man kan regulere etter ønske, om man har harde, medium eller lette tasteslag. Man kan bytte litt etter humøret kanskje?

Det blir vel neppe noen romanskriving på min Smith-Corona med det første. Ser liksom for meg ansiktet til forleggeren dersom jeg leverte inn en enorm papirbunke i stedet for et letthåndterlig vedlegg på epost.
Men et langt og lykkelig vennskap, det er jeg sikker på at vi får, jeg og min nygamle skrivemaskin.