Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

onsdag 30. mars 2016

Før vi blir for gamle



Ikke har jeg tenkt å vente til jeg trenger rullator før jeg flytter hjem til Sunndal'n. Likevel har det blitt et fast uttrykk hjemme hos oss: Nei, vi får se til å komme oss oppover før vi blir for gamle.
Anledingene når disse "strofene" dukker opp, er alltid når det har blitt avdekket sjokkerende saker fra eldreomsorgen rundt omkring i landet. Det kan gjelde maten man serverer våre seniorer, leggetider på sykehjem og eldreinstitusjoner, boforhold og annet.

Institusjonene og hjemmetjenesten er arbeidsplassen til mange, også i Sunndal. For svært mange eldre er de holdepunkter i hverdagen, for enkelte ER de hele hverdagen. Jeg har vært så heldig å få kikke litt på innsiden. For en god del år tilbake hadde jeg sommerjobb som pleieassistent på Helsetunet og fikk erfare å ha nær kontakt med demente. Senere var jeg kokkelærling og tok fagbrev på kjøkkenet på samme sted. Begge deler trivdes jeg veldig godt med, det er lett å føle at man gjør en viktig jobb når man tar vare på andre.

Men disse erfaringene ga meg nok et litt skjevt inntrykk av hvordan det står til i helsenorge.
Kanskje hadde jeg ikke trivdes så godt i pleien om jeg følte jeg ikke hadde tid til å følge folk på do når de måtte.
Kanskje hadde jeg ikke trivdes så godt på kjøkkenet heller, dersom jeg hadde vært nødt til å lage og servere mat som jeg ikke hadde hælt å spise sjøl. På Sunndal Helsetun skal jeg love at DET ikke var problemet!

Der lærte jeg hvor viktig det var at maten skal være smaksrik, næringsrik, kjent, fargerik og fristende. Det skulle man ikke tro var vektlagt andre steder når man ser bilder av mat som er servert eldre: Lapskaus som ligner oppkast og suppe som ligner myrvann.
Tenk deg det enorme utvalget av muligheter vi normalt friske mennesker har når vi spør hverandre: "Hva skal vi ha til middag i dag?" Når vi blir pleietrengende faller valgmulighetene stort sett bort, og vi må ta det vi får servert, og da er det enda mer viktig at det frister. Det hjelper ikke hvor "sunn" maten er heller, dersom den ikke er appetittlig nok til å bli spist.

Senest i påsken hadde jeg en diskusjon med et voksent menneske som nektet å tro at det fantes gamlehjem i Norge hvor man ikke får gå på do når man vil eller at man ligger til sengs store deler av døgnet, eller sjelden får mulighet til å dusje og stelle håret. Vi ble enige om at vi begge håpet vi slapp å finne det ut ved egen erfaring.

Eldreomsorgen i Sunndal er en av tingene som gjør meg stolt av å være Sunndaling, men vi kan ikke ta den som en selvfølge. Vi må fortsette å prioritere den. Det handler om å være stemmen til en gruppe som ikke så lett kan ta til orde for seg selv. Det gjelder å sette press for dem som intet pressmiddel har. Hvordan går sykehjemsbeboere til streik? Jeg ble så glad da jeg så at Sunndal Kommune var framhevet som et godt eksempel i facebookgruppa Verdig Eldreomsorg. La oss kjempe for at det skal fortsette slik, kjempe før vi blir for gamle. 

En venn for en femtlilapp


Det sies at gode venner ikke kan kjøpes for penger, men det er jeg ikke enig i. Noen vil kanskje si at den som anser en gjenstand for å være en venn, må være veldig materialistisk. Men slik er det vel nødvendigvis ikke? Den som ser på gjenstander som sanne, ekte venner, driver i alle fall ikke med bruk og kast.
Bruktbutikker og loppemarked er noe jeg elsker. Det blir som oftest ikke kjøpt så veldig mye, sant og si burde jeg heller levere noen bæreposer hver gang, det hoper seg jo fort opp med ting og tang hjemme, og spesielt for den som bor relativt trangt.
Av og til finner jeg likevel noe som bare må bli med hjem. Jeg er for eksempel svak for nostalgiske sparebøsser, og kjøpte for en stund siden en som ser ut som en gammel telefon. Hvem husker ikke kronebøssene folk hadde stående på telefonbenken? Dessuten manglet den propp i bunnen, så da gjør det ingen ting at jeg ikke har penger å putte på den.
Forleden var jeg og samboer nok en gang på den lokale bruktbutikken. Jeg skulle se etter en stålampe, og det fant jeg også, en sånn skikkelig retro en med diger skjerm og frynser som jeg kan huske mine foreldre hadde på åttitallet. Men det var mer som ble med hjem den dagen.
Med en gang jeg kom inn døra så jeg den: min nye venn med prislapp på femti kroner. Det var en skrivemaskin. Og ikke en slik elektrisk en med ledning, å nei da. Fullstendig manuell, av merket Smith-corona classic 12. Den sto i en åpen koffert og glitret. I hvert fall i mine øyne.

Det aller beste var kanskje at det oppi kofferten lå flere ruller med uåpnet fargebånd. Dette lovet bra.
Skrivemaskinen ble selvfølgelig med hjem, og til prisen 50 kroner hadde den vært et røverkjøp om den så ikke var god for annet enn å stå til pynt. (Bortsett fra at jeg allerede har en antikk skrivemaskin av merket Underwood som skrivebordsdekorasjon...) Men nei da. Den flotte Smith-Corona fra tidlig sekstitall fungerte som bare det.
Teorien min er at siden en melodi blir annerledes om den spilles på piano enn sekkepipe, og et bilde blir annerledes med blyant enn med oljemaling, vil også en tekst bli annerledes om den skrives for hånd, eller på skrivemaskin, enn på pc.
Allerede har jeg fått prøvd meg litt. Faktisk har jeg skrevet nesten en hel side av en novelle som skal hete "Ren ild". Jeg tror det er lurt av meg å starte med noe såpass lite som en novelle.  Det er ganske uvant å ikke kunne trykke "delete" når jeg vil, og det gjør naturligvis at man tenker seg om noen ekstra ganger før man lar fingrene hamre på tastaturet.
Min nye venn har forresten en innstilling hvor man kan regulere etter ønske, om man har harde, medium eller lette tasteslag. Man kan bytte litt etter humøret kanskje?
Det blir vel neppe noen romanskriving på min Smith-Corona med det første. Ser liksom for meg ansiktet til forleggeren dersom jeg leverte inn en enorm papirbunke i stedet for et letthåndterlig vedlegg på epost.
Men et langt og lykkelig vennskap, det er jeg sikker på at vi får, jeg og min nygamle skrivemaskin.