Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

onsdag 30. mars 2016

Før vi blir for gamle



Ikke har jeg tenkt å vente til jeg trenger rullator før jeg flytter hjem til Sunndal'n. Likevel har det blitt et fast uttrykk hjemme hos oss: Nei, vi får se til å komme oss oppover før vi blir for gamle.
Anledingene når disse "strofene" dukker opp, er alltid når det har blitt avdekket sjokkerende saker fra eldreomsorgen rundt omkring i landet. Det kan gjelde maten man serverer våre seniorer, leggetider på sykehjem og eldreinstitusjoner, boforhold og annet.

Institusjonene og hjemmetjenesten er arbeidsplassen til mange, også i Sunndal. For svært mange eldre er de holdepunkter i hverdagen, for enkelte ER de hele hverdagen. Jeg har vært så heldig å få kikke litt på innsiden. For en god del år tilbake hadde jeg sommerjobb som pleieassistent på Helsetunet og fikk erfare å ha nær kontakt med demente. Senere var jeg kokkelærling og tok fagbrev på kjøkkenet på samme sted. Begge deler trivdes jeg veldig godt med, det er lett å føle at man gjør en viktig jobb når man tar vare på andre.

Men disse erfaringene ga meg nok et litt skjevt inntrykk av hvordan det står til i helsenorge.
Kanskje hadde jeg ikke trivdes så godt i pleien om jeg følte jeg ikke hadde tid til å følge folk på do når de måtte.
Kanskje hadde jeg ikke trivdes så godt på kjøkkenet heller, dersom jeg hadde vært nødt til å lage og servere mat som jeg ikke hadde hælt å spise sjøl. På Sunndal Helsetun skal jeg love at DET ikke var problemet!

Der lærte jeg hvor viktig det var at maten skal være smaksrik, næringsrik, kjent, fargerik og fristende. Det skulle man ikke tro var vektlagt andre steder når man ser bilder av mat som er servert eldre: Lapskaus som ligner oppkast og suppe som ligner myrvann.
Tenk deg det enorme utvalget av muligheter vi normalt friske mennesker har når vi spør hverandre: "Hva skal vi ha til middag i dag?" Når vi blir pleietrengende faller valgmulighetene stort sett bort, og vi må ta det vi får servert, og da er det enda mer viktig at det frister. Det hjelper ikke hvor "sunn" maten er heller, dersom den ikke er appetittlig nok til å bli spist.

Senest i påsken hadde jeg en diskusjon med et voksent menneske som nektet å tro at det fantes gamlehjem i Norge hvor man ikke får gå på do når man vil eller at man ligger til sengs store deler av døgnet, eller sjelden får mulighet til å dusje og stelle håret. Vi ble enige om at vi begge håpet vi slapp å finne det ut ved egen erfaring.

Eldreomsorgen i Sunndal er en av tingene som gjør meg stolt av å være Sunndaling, men vi kan ikke ta den som en selvfølge. Vi må fortsette å prioritere den. Det handler om å være stemmen til en gruppe som ikke så lett kan ta til orde for seg selv. Det gjelder å sette press for dem som intet pressmiddel har. Hvordan går sykehjemsbeboere til streik? Jeg ble så glad da jeg så at Sunndal Kommune var framhevet som et godt eksempel i facebookgruppa Verdig Eldreomsorg. La oss kjempe for at det skal fortsette slik, kjempe før vi blir for gamle. 

En venn for en femtlilapp


Det sies at gode venner ikke kan kjøpes for penger, men det er jeg ikke enig i. Noen vil kanskje si at den som anser en gjenstand for å være en venn, må være veldig materialistisk. Men slik er det vel nødvendigvis ikke? Den som ser på gjenstander som sanne, ekte venner, driver i alle fall ikke med bruk og kast.
Bruktbutikker og loppemarked er noe jeg elsker. Det blir som oftest ikke kjøpt så veldig mye, sant og si burde jeg heller levere noen bæreposer hver gang, det hoper seg jo fort opp med ting og tang hjemme, og spesielt for den som bor relativt trangt.
Av og til finner jeg likevel noe som bare må bli med hjem. Jeg er for eksempel svak for nostalgiske sparebøsser, og kjøpte for en stund siden en som ser ut som en gammel telefon. Hvem husker ikke kronebøssene folk hadde stående på telefonbenken? Dessuten manglet den propp i bunnen, så da gjør det ingen ting at jeg ikke har penger å putte på den.
Forleden var jeg og samboer nok en gang på den lokale bruktbutikken. Jeg skulle se etter en stålampe, og det fant jeg også, en sånn skikkelig retro en med diger skjerm og frynser som jeg kan huske mine foreldre hadde på åttitallet. Men det var mer som ble med hjem den dagen.
Med en gang jeg kom inn døra så jeg den: min nye venn med prislapp på femti kroner. Det var en skrivemaskin. Og ikke en slik elektrisk en med ledning, å nei da. Fullstendig manuell, av merket Smith-corona classic 12. Den sto i en åpen koffert og glitret. I hvert fall i mine øyne.

Det aller beste var kanskje at det oppi kofferten lå flere ruller med uåpnet fargebånd. Dette lovet bra.
Skrivemaskinen ble selvfølgelig med hjem, og til prisen 50 kroner hadde den vært et røverkjøp om den så ikke var god for annet enn å stå til pynt. (Bortsett fra at jeg allerede har en antikk skrivemaskin av merket Underwood som skrivebordsdekorasjon...) Men nei da. Den flotte Smith-Corona fra tidlig sekstitall fungerte som bare det.
Teorien min er at siden en melodi blir annerledes om den spilles på piano enn sekkepipe, og et bilde blir annerledes med blyant enn med oljemaling, vil også en tekst bli annerledes om den skrives for hånd, eller på skrivemaskin, enn på pc.
Allerede har jeg fått prøvd meg litt. Faktisk har jeg skrevet nesten en hel side av en novelle som skal hete "Ren ild". Jeg tror det er lurt av meg å starte med noe såpass lite som en novelle.  Det er ganske uvant å ikke kunne trykke "delete" når jeg vil, og det gjør naturligvis at man tenker seg om noen ekstra ganger før man lar fingrene hamre på tastaturet.
Min nye venn har forresten en innstilling hvor man kan regulere etter ønske, om man har harde, medium eller lette tasteslag. Man kan bytte litt etter humøret kanskje?
Det blir vel neppe noen romanskriving på min Smith-Corona med det første. Ser liksom for meg ansiktet til forleggeren dersom jeg leverte inn en enorm papirbunke i stedet for et letthåndterlig vedlegg på epost.
Men et langt og lykkelig vennskap, det er jeg sikker på at vi får, jeg og min nygamle skrivemaskin.

torsdag 4. februar 2016

En pose forfengelighet, takk



Jeg har venner som ikke kan hente posten sin uten å ha sminket seg først. Jeg sliter med å forstå det.

Mange jeg kjenner har "sin egen stil", når det gjelder klær, hår, sminke og tilbehør. Som en kollega, hun har en utpreget romantisk stil. Myke bølger i håret, kremfargede og lyserosa klær, og rouge i kinnene. Hun er kjempesøt, og jeg tenker jeg kunne gjort mye for å ha en så fin "stil". Men om jeg skal være ærlig: Ikke mye...

Kanskje er det latskap. I blant (hvis jeg kjeder meg på formiddagen), sminker jeg meg og finner fram "de beste" klærne fra klesskapet. Jeg får komplimenter på jobben: "Nei men så FIN du var i dag, Gunn Marit!" Det er jo hyggelig å få høre, men ikke hyggelig nok til at jeg gidder knote med pinsett og eyeliner  og alt mulig rart hver eneste dag.

Kanskje er jeg bare for travel, eller er det bare at jeg synes det er kjedelig å holde på med? For jeg gidder ikke barbere leggene bare for at jeg skal i svømmehallen, selv om jeg vet at andre hadde fått full blokkering ved tanken. Jeg skjønner at leggene er penere uten bust, men det er rett og slett helt likegyldig for meg hva de andre kjerringene i dusjen måtte synes om mine bein. På samme måte bryr det ikke meg meg hvorvidt de har neglelakk på tærne eller ikke.

Det strekker seg for så vidt over til andre områder også. Som for eksempel bil. Dersom bilen min fungerer, frakter meg fra A til B på en forsvarlig måte, spiller det ingen rolle om den er gul eller blå, dyr eller billig, eller hvilket merke den har, Audi eller Skoda, om det er et merke med høy eller lav status.

Det med "merker" og status minner for mye om ungdomsskolen og nittitallets Levis-bukser spør du meg. Når noen spør om jeg ikke vil ha noen fine/dyre klær og sier at "du vil vel føle deg fin", vet jeg ikke om jeg skal bli takknemlig eller fornærmet. Jeg følte meg egentlig fin nok fra før. Behagelig er lik fint i min verden.

Jeg mangler vel bare den viktigste ingrediensen for å finne min egen stil: forfengelighet. Så neste gang noen spør hva jeg ønsker meg, skal jeg svare: En pose forfengelighet, takk! 

tirsdag 2. februar 2016

Har du hatt Knut på besøk?





Adventsstjerner lyser fint i kjøkkenvindu så vel som i soveromsvindu hos meg fortsatt. Jeg fikk nemlig ingen Knut på besøk på tjuendedagen. Julepynten med duker og sløyfer og kuler er pakket ned for lengst, men når jeg kjører gjennom bygda her, ser jeg at det er mange med meg som lar noen av lysa være igjen. Det er fortsatt ganske mørkt og dystert ute store deler av døgnet, så det er godt med litt kunstig belysning. Riktignok ser jeg også en del fargesprakende og blinkende lyslenker også, som kanskje blir vel "julete"? På det ene huset jeg ofte kjører forbi, tror jeg faktisk lysene har hengt siden jula 2014.

Men det er kanskje ikke så rart. Mine naboer har sikkert ikke sett noe til han Knut. Skjønner dere alle hvem jeg snakker om nå? For jeg kan fortelle at ikke alle kjenner ham.

Tjuendedags Knut kosta jula ut, sier det gamle munnhellet. Selv i gamle dager (På åttitallet), da jeg vokste opp, var det nok en tradisjon på vei ut, men jeg kan da huske at noen av oss ungene kledte oss ut i gamle fillete og avlagte klær og med mammas piasavakost gikk rundt til naboene og lette etter gjenglemt julepynt. Da pekte vi og gjorde fæle grimaser, og hytta etter pynten med kosten. Vi torte nok ikke å faktisk "koste" den.

Hva dette har med den øksedrepte helgenen Knut å gjøre, er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje noen av dere kan fortelle meg det? I hvert fall er det sikkert at vi med glede samlet inn alle rester av julegodt vi kunne komme over. Dessverre var det nok mest støvete mokkabønner, seige pepperkaker og skrumpende mandariner - som frukten het den gangen ... Men spist ble det.

Jeg er selverklært nostalgiker, og jeg mener det går fint an å mimre og savne det gamle uten å skjelle ut det nye som har kommet nå når verden er så mye mindre, jeg tenker da selvfølgelig på halloween og valentinerdagen.
Det er lett å sukke og savne de gamle tradisjonene som julebukk og tjuendedagsknut. Men vi kan ikke skylde på ungene i dag for at det dør ut. Eller er det ikke utdødd, kanskje? Hvis noen fortsatt går julebukk og synger, eller koster den 13. januar, vil jeg gjerne høre om det!
Ungene i dag hadde nok også syntes det var artig å være bukk eller knut. Kanskje noen vil ta utfordringen? Hvorfor ikke gjøre det til en aktivitet på skolen, 4h, korpset eller idrettslaget? Og så ikke minst annonsere for bygda at knutene kommer, slik at man har mulighet til å gjemme litt julegodt til dem som betaling for "kostinga". Tror mange ville sette pris på besøk, jeg.
Håper at noen lar seg inspirere! Nå er det et helt år til neste "tjuendedag", så det er god tid til å planlegge. Dette året ser det ut til at jeg må ta meg sammen og gjøre kostinga selv, så venter jeg med spenning på "knutene" anno 2017.