(Teksten er opprinnelig publisert på hspalladino.com)
På slutten av nittitallet gikk jeg på lærerhøyskolen. Mange av studentene jeg gikk sammen med, følte at lærergjerningen var et kall for dem. Det var meningen de skulle være lærere, det var det de var født til å være, og det eneste rette for dem var å ta vare på den oppvoksende slekt.
Så misunnelig jeg var på dem! Ikke fordi de skulle bli lærere, den veien sto jeg også fritt til å gå. Men denne vissheten. Hvor kom den fra? Hvordan gikk det an å vite nøyaktig hva man skulle bruke resten av sitt liv til?
Selv om jeg, helt fra jeg var liten, elsket bøker, var det fjernt å satse på det å skulle bli forfatter. Kall det gjerne dårlig selvtillit, fortsatt synes jeg det er en vanvittig tanke at det er meg som har fått utgitt tre romaner.
Fornuften kom i veien for meg. Jeg hadde en idé — i og for seg en ganske sunn idé, om at jeg måtte ha en “ordentlig”, konvensjonell jobb, et yrke. I dag vet jeg ikke helt hvor stor del av det som var mine egne tanker, og hvor mye av det som var formaninger og velmente råd fra familien, men jeg kan i alle fall godt huske at det ble sagt: Du må jo bli lærer, du som er så glad i bøker!
Jeg ble altså ikke lærer. Jeg hadde en idé om at jeg skulle “holde ut” i lærerjobben for å kunne være til hjelp for barn som opplevde barneskolen på samme måte som jeg selv hadde gjort, de som ble mobbet, holdt utenfor og som gruet seg til hver dag. Men å ha en idealistisk tanke er ikke det samme som å ha et kall, og studietida ble stadig mer av et mareritt for meg. Denne forferdelige følelsen av å være om bord i et ekspresstog som kjører i stor fart bort fra stedet du er ment å være. I ettertid er jeg forbauset over hvor mye jeg har klart å fortrenge fra disse årene, og venner jeg fortsatt har kontakt med fra denne tiden, kan referere til hendelser jeg ikke har noe minne om.
Da denne tiden var over satte jeg meg vel ned for å skrive? Nei, jeg gjorde ikke det. Det vil si, skrive gjorde jeg hele tiden, dagbøker, brev, blogg, dikt og noveller. Men oppfatningen av at man ikke kan leve av skriving, den satt godt fast. For å gjøre en lang historie litt kortere, sitter jeg i dag også med kokkefagbrev og en rekke ulike jobber på CV-en. Jeg kan velge å smile og kalle det “research”.
Hvorfor er det så vanskelig, innimellom, å lytte til seg selv og det man vet er rett? Fortsatt krever det litt å stå i det jeg har valgt, uten å bry meg om hva andre måtte tenke og mene. Jeg er blitt litt flinkere, dette er en en av de mange rutene å krysse av på det livslange kurset “Bli voksen”.
Av og til pleier jeg å spøke med at jeg skal leve til jeg er 114 år gammel. En spøk med en alvorlig undertone, siden jeg synes jeg kastet bort så mye tid før jeg kom meg på rett hylle i livet.
På ett eller annet tidspunkt kunne jeg ikke lenger la være å satse på skrivingen. Enhver jobb jeg var ansatt i føltes som en blindvei — selv om jeg ser verdien i erfaringene jeg fikk med meg, førte ikke disse jobbene meg “videre”, hverken kokkejobben eller nattevaktjobben eller jobben på fiskebåt i Barentshavet.
Det var i 2009 jeg endelig fikk penalet opp og fingeren ut. Jeg hadde passert tredve så vidt. Hadde ikke noe særlig jobb, ikke noe særlig helse, mitt fire år lange ekteskap i Egypt hadde gått dukken, kort sagt følte jeg ikke at jeg hadde noe særlig til framtidsutsikter. Jeg selv syntes det var slik, og jeg har en mistanke om at jeg ikke var alene om det. Men én ting hadde jeg igjen; det var kallet mitt. Det jeg innerst inne brant for og drømte om. Det var på tide å slutte å drømme, men begynne å gjøre.
Etter mine fire år i Egypt var det ikke vanskelig å vite hva min første historie skulle bli. Jeg ønsket gjennom en fiktiv fortelling å dele noen av historiene mine derifra, på godt og vondt. Skrev jeg “Naken i hijab” fordi jeg tenkte det var gode muligheter for å få den antatt? Fordi jeg trodde den kom til å bli en bestselger? Aldri i livet. Jeg skrev den fordi den var historien jeg selv brant aller mest for der og da.
Å bli utgitt sto for meg som en drøm nær det umulige. Jeg var svært klar over hvor lite det nøkkelhullet var. Jeg måtte konsentrere meg om de faktorene jeg selv kunne påvirke, og tenkte på at dersom jeg ikke fullførte manuset, var sjansen for å bli utgitt redusert fra minimal til ikke-eksisterende. Men den dagen jeg sto der med det ferdige manuset, klar for å prøve meg på det tidligere nevnte nøkkelhullet, skjedde det noe uventet. Det åpnet seg et vindu i stedet, og jeg smatt inn i litteraturverdenen. I 2011, to år etter at jeg startet skrivingen, sto jeg der med boken i hånden. Det føltes som om livet fikk medvind i det samme jeg bestemte meg for å følge “kallet”.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes motgang. “Den traurige hverdagen” finnes også i forfatterlivet. Følelsen av blindgate har jeg imidlertid ikke vært i nærheten av igjen. Veien har motbakker, utforbakker og ett og annet praktfullt utsiktspunkt. I alle disse fasene er det min vei.
Om jeg nå ble bedt om å gi andre et godt råd når det gjelder veivalg i livet, ville jeg si: Det er fint å lytte til fornuften, men i lengden er det ufornuftig å tro at du kan kneble hjertets stemme.
Fortsatt vet jeg ikke om jeg kan leve av skrivingen alene. Men jeg kan leve for skrivingen. Det er en god grunn til å håpe på at dette livet blir langt.
Her kjøper du Gunn Marits bøker:
http://www.haugenbok.no/Innhold/forfatter/Gunn-Marit-Nisja
Takk for at du deler dine erfaringer. Det er alltid spennende å lese om hvordan forfattere/kunstnere finner sin vei. Det er nå fire år siden jeg sa opp jobben og bestemte meg for å stå på egne ben, som journalist først og fremst, men også som forfatter. Skummelt ja, men så utrolig givende å få lov til å følge sin egen vei!
SvarSlettØnsker deg lykke til videre med skrivingen. Det er vel alltids slik at når en har fått en fot innenfor et forlag, så har man en plattform å jobbe fra...?