Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

onsdag 15. oktober 2014

Bærbar telefon







Da jeg fikk min første mobiltelefon var jeg atten år. Det var sommeren etter at jeg hadde gått på folkehøyskole, jeg hadde massevis av brevvenner, et par av dem brukte jeg telefax (!) for å kommunisere med. Det fantastiske i det..! Å kunne sende et ark inn i en maskin og så dukket skrifta opp på Skjervøy i Nord-Norge med det samme. Men nå snakker jeg meg bort. Det var altså telefonen. En Philips diga. Bestevenninna Solveig og jeg hadde hver vår. Den hadde et deksel over tastene som kunne trekkes ned, og en antenne som kunne trekkes ut. Dekning var langt i fra noen selvfølge.

Det var ikke med måte med muligheter denne telefonen ga! Og alle ble undersøkt like nøye, kunne sitte aldri så lenge å fikle med denne dingsen. Det var for eksempel mange forskjellige ringelyder å velge imellom, minst fem seks ulike. Og nesten like mange meldingslyder.

Ja tenk på det, det var mulig å sende tekstmeldinger! De kunne ikke ha mer enn 160 tegn. Så man måtte begrense seg altså. Problemet var helst at det ikke var så mange å sende meldinger til. Ikke så mange av mine venner hadde mobil. Og Solveig som var den jeg hadde mest å si til, hun satt jo i sofaen ved siden av meg. Velvel, kunne jo sende en melding til henne likevel da, bare for å prøve.

Så var det telefonlista. Tenk så praktisk at man kunne lagre nummerne på den lista på telefonen, og der lå de, alfabetisk. Utrolig lettvint! Det å legge inn den lista var en artig oppgave som det ble lagt mye omhu i. Det jeg ikke visste var at jeg med den jobben rett og slett fjernet min evne til å huske åtte siffer etter hverandre, jeg er blitt helt avhengig av den lagrefunksjonen, og i dag er vel det eneste telefonnummeret jeg kan, mitt eget.

Når den første telefonen ble moden for utbytting, fikk vi telefoner med spill på. Det var utrolig hvor gode vi ble i disse spillene, og etter hvert fulgte mulighet for å sende ikoner, små logoer, og bilder, etter hvert også i farger! Det fantes hele sider i aviser og blader med diverse bilder med søte bamser osv som kunne bestilles og sendes til en venn. Eller uvenn, hvis det var ønskelig.

Jeg forsøker å huske når det snudde, snudde gjorde det i alle fall. Hele utviklingen, og også gleden jeg hadde av mobilen. Telefonen har nå blitt en liten data, med både epost og facebook for den som ønsker det. Man kan til og med se film, og det finnes apper for alt. Fotokamera er en selvfølge, og billedkvaliteten er utrolig. Og svært sjelden hender det at man kommer over et menneske som IKKE har mobil! Jeg kjenner et par stykker, de lever uten facebook og har ikke mobil heller, epost har de bare på jobben. Tenk, man må bare forsøke å ringe dem på fasttelefonen hjemme, og så får man se om de er hjemme eller ikke.

Sannheten er... Jeg blir litt misunnelig på dem.
Kanskje det er de som virkelig har et liv, et ordentlig liv, bortenfor den digitale verden? Det høres deilig ut.

Jeg har blitt helt elendig på mobil, ganske lei av hele dingsen, tenker ikke så mye på den i grunnen. Når jeg har den i nærheten føler jeg at jeg får konsentrasjonsproblemer, har heller mer lyst til å være hundre prosent til stede i boken jeg leser, filmen jeg ser, eller samtalen jeg har med en venninne på kafebesøk. Eller i manuset jeg skriver på, for den del.

Det som er enda merkeligere er at jeg har begynt å glemme den, tenker ikke på den så mye som før. Så den kan bli liggende igjen i hanskerommet på bilen, slik at jeg ikke oppdager at den mangler før jeg skal legge meg om kvelden. Eller på jobb, slik at renholderen er helt panisk når jeg dukker opp neste dag: "Den har ringt og ringt!!" Da var det selvsagt vekkeklokka på telefonen som hadde ringt hele morgenen lang.

Jeg er selvsagt fortsatt utrolig glad for å bli tenkt på og ringt til av gode venner. Men jeg savner av og til tiden da vi venninner lå på golvet i gangen og pratet inn i røret og tvinnet på ledningen. "Mamma sier jeg må legge på!!" Og da mentes det faktisk at vi skulle legge røret på telefonen. Sier ungdommen fortsatt "legge på" i dag når de skal avslutte en samtale?

Nei for meg har utviklingen gått langt nok, og jeg håper jeg ikke skal komme med på den nye trenden med "smart-klokke". Fri og bevare meg for å ha telefonen fastspent til kroppen!!