Barnslig belønningssystem

Fram til ganske nylig har jeg hatt jobber hvor det har vært enkelt å måle resultatet av innsatsen min. I de ulike kokke- og kafejobbene mine for eksempel, har det vært veldig lett å se det. På slutten av dagen telles kassa opp, og da ser man nøyaktig hvor effektiv man var nødt til å være denne dagen. Søplekassene fylles opp. Er man uheldig (eller heldig - det tyder jo på en innbringende dag) står man der også med oppvask til oppover ørene, da kan man regne med å fortsette å ha det travelt i enda en time etter stenging.

En annen nyttig målestokk er jo lønningskontoen. Der vises det jo ganske tydelig og klart - for den som jobber for timelønn i det minste - om man jobbet mye eller lite i måneden som gikk. Det samme gjelder timelister eller stemplingskort. Enda enklere å se resultat hadde det vært om jeg for eksempel hadde som jobb å bygge hus eller reparere biler.

Men i jobben jeg har nå - å skrive bøker - er det slett ikke slik. I et bokmanus som kanskje skal bli hundre tusen ord langt, og redigeres flere ganger, ser du ikke den store forskjellen etter en full dags arbeid. Det blir på en måte som om du har et puslespill på ti tusen biter, og i løpet av en hel arbeidsdag klarte du kanskje å finne en plass til åtte eller ni av dem.

Ordtelling er en målestokk å bruke, å se hvor mye manuset har vokst i volum i løpet av en dag. men hva med all planlegging, research, kvalitetssjekk og redigering? Selv om det ikke gjør manuset større, tar det mange, mange arbeidsuker for hvert manus.

Ikke er det så lett å vite når jeg er på jobb og når jeg har fri heller. Arbeidsdagen kan ofte begynne i seks- sjutida på morgenen, noen ganger er jeg så ivrig på å komme i gang at jeg ikke rekker å bytte fra morgenkåpe og sette på morgenkaffen før den første skriveøkta er unnagjort. Det er ikke akkurat slik at jeg trenger uniform, eller reise noe sted. Ikke å stemple meg inn heller (Selv om et eget stemplingsur ville være genialt. Det ville kanskje være en noe kostbar investering?).

Sjokolade som belønning tror jeg vi - av åpenbare årsaker - slår fra oss. En slik belønning blir fort til straff når klærne blir for trange. Fort gjort - romanskriving er absolutt ikke et spesielt fysisk aktivt yrke!

Så kom jeg på oppmøtekortet vi fikk på søndagsskolen som små. En gang var det en himmel som skulle fylles med klistremerkestjerner. En annen gang hadde kortet bilde av Noahs Ark, som skulle fylles med dyr. Husker at det var veldig motiverende å møte opp, så man ikke gikk glipp av et dyr i arken. Ville jo være fiasko for Gamle Noah, dersom han ikke fikk med seg gorillaen på arken!

Nå har jeg hengt opp en ny kalender på kjøkkenveggen, hvor jeg gir meg selv belønning hver dag jeg har nådd eller overskredet dagens skrivemål! Det er alltid mulig å skrive noen hundre ord til ... for å unngå å få en "tom" dag på kalenderen. Samboerens datter på åtte år synes jeg er passe barnslig som er midt i tredveåra og har Hello Kitty-klistremerker.

Ja visst er belønningssystemet mitt barnslig. Men det funker! Problemet nå er kanskje at det funker FOR godt, så jeg føler jeg burde ha egne klistremerkekalendre for husarbeid og trening også. Forhåpentligvis blir den beste belønningen den dagen manuset endelig er heeelt ferdig og kommer med hard perm på. Det er definitivt en følelse verd å vente på.

Samvittighet

Har du samvittighet til å sende henne fra deg?

Du er lege. "Sandra" er 16 år. Hun sitter i stolen hos deg og gråter. Hun har gruet seg sånn til å komme, har brukt uker på å samle mot, hun har jo vært så dum, og er redd du vil si det samme. "Sandra" burde sagt nei, hun burde sagt til kjæresten at så lenge han ikke hadde kondom, så ville hun ikke, men nå er det uansett for seint, og hun har ikke ønsket seg et barn, har ingen mulighet for å passe på en liten. Nå kommer hun hit, i siste liten.

"Sandras" tabbe, hennes kropp og hennes framtid. I Norge sikrer loven at hun kan få muligheten til å rydde opp i dette, og til å lære å ta vare på seg selv først.

Det eneste du trenger å gjøre, er å gi henne det hun har rett på. Den informasjonen hun har behov på, og en henvisning til sykehuset. Det er ikke du som bestemmer om hun kan få ta abort eller ikke, den retten har hun allerede, den er fastsatt ved lov. Men du har reservert deg ... mot hva? Vil hun ha mot til å gå inn på enda et kontor, etter at du har sendt henne fra deg? Det er de svakeste som vil få det vanskeligere.

Du er lege. "Anniken" er 27 år. Hun sitter framoverlent i stolen og forsøker å fange blikket ditt når hun forklarer hva hun er kommet for og hvorfor hun har tatt dette valget. Hun har vært så i tvil, men hun greier ikke alternativet. Du kjenner hvordan øyenbrynene dine går oppover når hun sier hun har tatt p-pillene som hun skal og at dette skjedde likevel. Samboeren hennes er alkoholiker, hun skjønner det nå, han er ikke noe farsemne, og dette var det som fikk henne til å få øynene opp.

"Anniken" prøver å smile, du prøver å smile tilbake, du må si det nå. Du har reservert deg. Hun får prøve på nytt, hos en annen. For du respekterer hverken hennes rett, eller hennes valg. Det har du ikke samvittighet til.

På skolen lærte jeg om den forferdelige mørke tida - før i tida, da unge jenter gikk til kloke koner for å få hjelp, ble stukket opp med strikkepinner, hoppet fra låvetaket, drakk ikke spesielt helsebringende avkok, alle disse tingene for å forsøke å abortere. De snørte seg inn, fødte i skogen, la ut ungene i snøen for å dø. Men - det var jo i gamle dager det, grøsser vi. Ja, hvorfor er det ikke slik lenger?
Fordi vi har en lov som sikrer kvinnens rett til å avbryte svangerskapet på en trygg måte, utført av medisinsk personell, under hygieniske forhold.
Vil vi tilbake til middelaldertilstander?
Ut over det tror jeg sjelekvalen og fortvilelsen fortsatt er stor hos de fleste som står over for dette valget. De trenger ikke fastlegens fordømmelse på toppen av dette.

Du er lege. "Bente" er 38 år. Hun skjelver på hendene og er blek, du spør om hun vil ha et glass vann. Det er stort sett det du kan tilby. "Bente" ble utsatt for en voldtekt på vei hjem fra kveldsskift på jobben på sykehjemmet. Hjemme har hun mann og fire barn. Hun var godt i gang med terapi og var alt tilbake på jobb da det ble klart at blødningene uken etter overgrepet ikke kunne ha vært menstruasjon likevel - overgrepet har fått flere følger enn bare på psyken.
Det er trist, tenker du, men hva kan du gjøre med det? Du har jo reservert deg. Hun får finne en annen.

Denne skribenten har aldri tatt abort, har aldri vært nødt til å ta stilling til det. Det er vanskelig å se for meg at jeg skulle klare å gjøre det. Likevel kunne det ikke falt meg inn å dømme kvinner som velger abort innenfor lovens rammer. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gjøre situasjonen vanskeligere for dem. Jeg er nemlig ikke i deres sko.

Det er ikke fastlegen heller.