Kremen på kaka

På Rindalshuset i november

I høst har jeg fått være med på det som virkelig er kremen på kaka som forfatter. Jeg har reist rundt på en rekke biblioteker hvor jeg har holdt foredrag eller blitt bokbadet. Det er en utrolig hyggelig opplevelse! Jeg begynner å bli trygg på dette nå, gruer meg ikke som før, da jeg aldri har opplevd annet enn at folk har vært imøtekommende, engasjerte og trivelige.

Likevel er det litt nervepirrende å ikke vite hva slags publikum man får. Kanskje kommer det fem, kanskje kommer det femti - det er ikke godt å si! Men jeg har nå erfart at det er fordeler med begge situasjonene. Klart det er inspirerende og gledelig å snakke for en fullsatt sal! Men når det er få, blir det ofte mer samtale og en bedre kontakt med hver enkelt, da tør folk å gi tilbakemelding og stille spørsmål.

Jeg har fått en del kommentarer på at det ser ut som om jeg lever svært så glamorøst for tida. Jo visst, de to timene man befinner seg på biblioteket om kvelden og kan oppleve den luksusen å prate bare om hva som interesserer en sjøl mens en blir oppvartet med kake og kaffe, er jo til å få blåst opp egoet av! Men det er jo en forsvinnende liten del av den totale pakka...

Jeg følte meg for eksempel ikke særlig glamorøs da jeg:
1; Kjørte feil på vei til Sandnes og fikk en 17 mil lang omvei
2; Sto i halvsøvne og venta på en buss en dag kl. 05.30
3; Prøvde å jobbe med manus på et overfylt tog hvor andre stadig kastet irriterte blikk på skrivesakene mine
eller
4; Da jeg gikk meg vill mellom togstasjonen og kjøpesenteret jeg skulle signere på (med sekk, veske og trillekoffert i snøføyka!

Men det veies opp mer enn godt nok av muligheten til å møte nye mennesker og diskutere bøker med dem, og ikke minst snakke om temaene som er viktig for meg, og som har gjort bøkene mine slik de er. Her kan du se rapporter fra Rindal og Råde som to eksempler.

Nå ønsker jeg dere alle en god førjulstid, og jeg har skiftet fokus. Nå er det neste manus som må få oppmerksomhet, for selv om krem og kake er godt, så er nå hverdagen mest sild og potet, og det er vel også sunnest slik? Nå skal jeg ikke ut på veien igjen før i mars, når jeg og krimforfatter Sonja Holterman skal reise rundt i Møre og Romsdal og Trøndelag, og snakke om fenomenet andreboksforfattere.

Men det skal vi ikke tenke på nå -
nå skal vi tenke på å ha en
RIKTIG GOD JUL! 

Å skrive, for skrivingens skyld?

Hvorfor skrive og hvordan skrive? Livet mitt har forandret seg så mye de fem siste årene at det stort sett bare er skrivingen som er igjen av "det gamle".  Når både livet selv og alt omkring skrivingen endrer seg, er det mulig å beholde den samme følelsen ved å sette seg med blokka eller tastaturet da?

Da jeg begynte på "Naken i hijab", bodde jeg i et lite hus alene, uten TV og hadde svært lite jobb (noe som også medførte at jeg var fattig og ikke hadde råd til å finne på stort "på fritida".

Her bodde jeg før

Skrivinga var det jeg hadde å fylle dagene med. For å si det som det er var jeg ganske ensom - og ganske folkesky for den del, det blir en slags høna og egget-sak det der. Så når jeg hadde stått opp om dagen, begynte jeg å skrive. Levde i historien og dukket stort sett bare opp fra den når jeg måtte sove eller spise. Manuset var mitt fristed.

Ikke hadde jeg noen garantier for at noen noengang ville lese boka, og ikke for at den noen gang ville bli utgitt heller. Jeg hadde kontakt med en del forfattere og skribenter på nettet og visste at det var vanskelig å nå igjennom hos et forlag. Det mest motiverende var å kunne bevise for meg selv at jeg greide å skrive ferdig historien. I dag har skrivingen blitt noe jeg må prøve å rydde plass til mellom alt annet. Jeg jobber med min tredje bok, paralellt med lanseringen av "Porselenspiken", jobb på Blaafarveværket, trening, samboer og bonusbarnet. Boka er virkelig ikke noe jeg trenger for å få tida til å gå. Men jeg kan love deg at jeg aldri har vurdert å slutte!

Noen leser "Naken" denne sommeren også ;)

Nå trenger jeg skrivingen på en ny måte. Jeg trenger det for å få ro og alenetid. Disse stundene hvor setninger og avsnitt blir til kapitler, scener fra et annet liv et annet sted, det holder fortsatt livet mitt på plass. Eller er det meg som holdes på plass? Selv om jeg selvsagt håper at disse historiene skal berøre og underholde andre en gang, kommer jeg ikke bort fra det: Det er for min egen skyld jeg må skrive.

Mopp og motivasjon

Disse to gutta kommer også med bok på Juritzen i høst!

For ei herlig tid jeg har nå. Endelig er den nye boka mi ferdig. På Blaafarveværket hvor jeg jobber, er  en ny sommersesong i gang. Det er travelt og trivelig, med butikker, omvisninger og konserter, blant annet.

Tilværelsen går i fast rutine, åpningstidene er de samme, så da blir det et tydelig skille mellom jobb og fritid.

Slik har jeg ikke hatt det i vinter når jeg har jobbet med "Porselenspiken", den nye romanen min. På hjemmekontoret er jeg både sjef, sekretær, assistent, renholder og kokk. Arbeidsdagen begynner når kaffen er ferdig om morgenen. Som oftest begynner jeg med yoghurt og kaffe, mens jeg planlegger dagens skriving. Så setter jeg i gang - og holder på til det begynner å butte imot. Da burde jeg ha fortsatt til tross for motstand, men jeg erkjenner at renholderen har veldig lett for å ta over da.

Da blir det plutselig voldsomt viktig å vaske de tre-fire koppene fra kvelden før, sette på ei klesmaskin, rydde i kjøkkenskuffa og vanne blomster. De blir rett og slett presserende gjøremål, det kan ikke vente!

Så om det ligger kattemat utover gulvet, klær i sofaen, og søpla ikke er båret ut, trenger ikke det å bety at husmora er lat, men tvert imot at forfatteren har hatt en svært produktiv dag!

Nå syns jeg det er flott å ha en annen jobb å gå til i sommersesongen, som er strammere strukturert og ikke minst mye mer sosial. Men innen "Porselenspiken" blir utgitt 18. september, har jeg nok allerede begynt å savne skrivedagene. Så da vil forfatteren jobbe igjen, hvis hun for lov av foredragsholderen, for i høst skal jeg selvfølgelig reise rundt og fortelle om den nye boken.

Man kan si mangt om et slikt yrkesliv - men ensformig er det i hvertfall ikke!

Tredje utgave

"Naken" i ny drakt

Forfatter Gunn Marit Nisja fikk seg en fin overraskelse midt i forberedelsene til ny bokutgivelse.
I september kommer nemlig hennes nye roman "Porselenspiken" ut, og Gunn Marit har det for tida travelt med språkvask og korrektur av denne. Nå var det imidlertid "Naken i hijab" det gjaldt.

— "Naken i hijab" har kommet i ny utgave, som en del av serien "Reisefølge" på Juritzen forlag. Dette er ti romaner med handling fra ti forskjellige land. Her er boka mi valgt ut og representerer altså Egypt, sier Nisja fornøyd.
— Det verste er at jeg visste ikke om det før den var gått i trykken, så det ble en skikkelig oppmuntrende gave for meg.

Det er verdt å merke seg at Nisja er den eneste norske forfatteren representert i Reisefølge-serien, som har romaner fra blant annet Egypt, Cuba, Spania og Frankrike. Med denne nye utgaven inkludert, når "Naken i hijab" et samlet opplag på 20.000 bøker.

— Et voldsomt tall, synes Nisja. — Vanskelig å se for seg hvor mange bøker det faktisk er, men veldig oppmuntrende nå før bokhøsten med ny roman.
"Porselenspiken" blir en roman med handling fra Åndalsnes - hvor hovedpersonen som driver kafe, knytter sterke bånd til en av sine ansatte, ei ung jente med fortid som narkoman.
            — På mange måter handler det om møter mellom mennesker og hvordan de forandrer hverandre. Det gjør det kanskje i begge bøkene jeg har skrevet, tror Nisja.

God tid

                Det er mangt forskjellig en kan diskutere med en sjuåring. Det kan være spennende å følge med på ungenes meninger og oppfatninger. Ikke minst å høre hvordan de tolker ulike utsagn de hører fra de voksne, vi har vel alle opplevd å høre igjen ting vi sjøl har sagt. Slik som søskenbarnet mitt som jobber med de minste i barnehagen, og plutselig hørte et småtroll snakke om ”kjere kjerkjefolk”!

                Min gode venn sjuåringen har selvfølgelig kommet over ordhermingen for lengst. Hun er blitt et fremmelig liten dame med sterke meninger om det meste. For tiden er dette utsagnet hun leverer oftest: ”Oj, tida går fort”! Eller ”Oj, så fort tida har gått”!

                Jeg synes selvfølgelig hun er alt for liten for slikt. Innbiller meg at da jeg var på hennes alder gikk tida ulidelig sakte. Det var jo stadig noe man gledet seg til. På denne tida av året var det kanskje ”at sola kom att”. Vintrene var nemlig også mye lengre ”før i tida”. Snømannsesongen var tilnærmet uendelig.

                Mine forsøk på å overbevise sjuåringen er nytteløse. ”Tida går sakte for den som er barn”, prøver jeg å si. Eller så kommer jeg med en vitenskapelig forklaring: Tiden kan umulig gå fort, siden det er hele seksti lange sekunder i hvert minutt, og man må ha seksti minutter for å få en time. Svaret hennes er at ”Jamen for MEG går tida fort”, og dermed er jeg parkert.

                Jeg skulle ønske at dette med ”god tid” eller ”dårlig tid” var mer et spørsmål om kvalitet. Kan vi egentlig klage over at vi har for dårlig tid? Alle får vi vel 24 timer hvert døgn, så da er vel heller problemet at vi stapper for mange aktiviteter inn i tida vi har.
                ”God tid” skulle bety en tid man fylte med gode ting. Kanskje er en god tid en uke hvor man rydder kalenderen for alt som ikke egentlig er nødvendig, og som vi egentlig ikke har så lyst til heller.  Eller en ettermiddag hvor man avlyser shoppingrunden til fordel for et par timer i en campingstol med kaffekopp og et totalt unyttig ukeblad mens man hører på småfuglene.

                Nyttårsforsetter er noe jeg pleier å holde meg langt unna. Derfor kommer jeg heller med et nyttårsønske til alle lesere av bloggen min: Måtte 2013 bli en GOD TID for deg og dine.

Med Moses på Mount Sinai

(Dette reisebrevet sto på trykk i Driva 31.12.2012)




I høst fikk jeg oppfylt en drøm jeg har hatt i mange år: Å få sett soloppgangen fra Sinai-fjellet.

Det begynner å bli en stund siden nå, at gamle Moses bukserte seg ned fra Sinai-fjellet med de ti bud hogget ut på steintavler. Så jeg tenkte at det var på høy tid at jeg tok meg en tur for å se hva jeg kunne få ut av en slik tindebestigning.
            Dette var noe jeg hadde ønsket meg i mange år, men siden Sinaihalvøya er geografisk ganske langt unna der jeg vanligvis ferdes i Egypt, har det blitt utsatt og utsatt. Men i sommer da jeg fikk noe bokpenger fra forlaget, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle unne meg dette: En uke i Sharm-el-Sheikh, med det eneste store målet å komme til topps på Mount Sinai.

            Badebyen Sharm-el-Sheikh er ikke hva jeg forbinder med ”Egypt”. Jeg som har vært vant til å høre eselskryt, haner, bønnerop og slikt inn gjennom soveromsvinduet, fikk noe ganske annerledes denne gangen, nemlig discomusikk og hyl og rop fra bassengkanten. Vi bodde på resort-hotell med barer, restauranter og sandstrand, deilig på mange måter. Samtidig følte jeg vi like gjerne kunne vært på Lanzarote, det hele virket veldig lite ”egyptisk”.
            Denne følelsen gikk over da jeg og kavaleren ble hentet til utflukten onsdag kveld. Det fins flere muligheter for tur opp på fjellet, og vi hadde valgt å gå opp på natta for å se soloppgangen fra toppen.
           
            Vi var nok et snålt syn der vi sto utenfor hotellet og ventet på bussen. Mellom bikini- og sommerkjolekledde i tjuefem plussgrader sto vi der, i skjerf og fleecejakker og med sekk på ryggen. Dette er vel også første gang vi har pakket ullundertøy til ”sydenturen”. Men allerede da vi kom av bussen i den lille byen St. Katherine noen timer noen timers kjøring unna, var vi glade for forberedelsene vi hadde gjort. Her var det nemlig betraktelig kaldere.

            Beduinen som skulle være vår fører opp på fjellet kalte seg ”Jimmy”. Noe sier meg at han egentlig het noe helt annet. ”Jimmy” høres ikke spesielt beduinaktig ut. Turen startet fra St. Katherine-klosteret, i stummende mørke. Vi var glade vi hadde med oss hodelykter fra Norge, ellers hadde vi ikke sett stort.
            Men over oss hadde vi en fantastisk stjernehimmel, den blir så overveldende vakker når man kommer ut i ødemarka, langt fra folk og hus.
            Vi visste på forhånd at det var om lag sju kilometer å gå, og jeg med min logikk tenkte at siden det gikk an å betale for å ri kamel opp, var det sikkert ikke så bratt. Nei, nettopp. Jeg undervurderte nok kamelene der. Vi skulle opp i overkant av 700 høydemeter, det burde jeg kanskje ha tatt inn over meg på forhånd. Eller kanskje var det like greit at jeg ikke hadde gjort det.

            Vi begynte oppstigningen. Til sammen mange hundre ”pilegrimer” oppdelt i grupper. Vår gruppe hadde kallenavn ”Shams”, ”sol” på arabisk, veldig passende syntes vi.
            Etter ganske få meter kom de første tilbudene om kamelskyss. ”Det er langt igjen til toppen”, sa de. ”Du trenger kreftene dine til de 700 trappetrinnene mot slutten!” Pøh, tenkte jeg. Har da vært på fjelltur før.

            Det skal innrømmes at tilbudene om kamel ble stadig mer fristende oppover, og noen av kamelgutta var mer utholdende på salgsfronten enn andre. Jeg hadde funnet ut at det var ganske effektfullt å svare dem på arabisk. Til slutt svarte jeg en av dem som var spesielt sta: La shukran, mish aiza gamal, walla husaan, walla homaar, walla kalp walla utta. (Nei takk, jeg vil verken ha kamel eller hest, eller esel, eller hund eller katt.) Da lo han godt og svarte: Mumkin aiza firaakh?(Kanskje du vil ha en kylling?)

            Til slutt nådde vi Elijah’s basin, platået nedenfor selve fjelltoppen. Her var det slutt på kameler, for nå var det trapper resten av veien. I følge bibelhistorien var det her de andre ventet på Moses mens han gikk opp på toppen alene. Det var også her profeten Elias ble hentet opp i gullvogna. Men ingen gullvogn viste seg for oss. Vi skulle følge fotsporene til Moses helt til topps.

            Jeg har en mistanke om at det tallet 700 trinn er noe nedregulert. Jeg syns nemlig vi telte til 100 veldig mange ganger på slutten der. Da vi bare hadde ett hundre trinn igjen, kom vi til en varmestue full av utslitte russere hvor man kunne kjøpe varm drikke eller leie et pledd å få seg en hvil under. Det var en dyr tekopp jeg fikk, syntes jeg, men Jimmy ba meg tenke på eselet som hadde båret tevannet mitt til toppen. Godt poeng.

            Det var en isnende kald vind på toppen av Sinaifjellet, minusgradene var ikke langt unna. Rundt det lille kapellet sto folk tett i tett som måker på et fuglefjell. Horisonten var rød. Jeg så meg omkring på alle som hadde klatret opp på fjellet i løpet av natta, folk i alle aldre og av mange nasjonaliteter, blant annet en gruppe nonner fra Venezuela. Alle hadde sikkert forskjellig grunn for å legge ut på denne turen. Alle hadde fått oppfylt drømmen sin, også jeg.
            Akkurat da sola viste seg som e glødende skalk, begynte nonnene å synge en salme. Vi forsto ikke språket, men den høytidelige stemningen behøvde ikke noen oversettelse. Det var mange blanke øyne på toppen av Mount Sinai den morgenen.

            På vei ned igjen tok vi oss god tid, nå var det lyst, og vi kunne se hvor høyt oppe vi var på ett av de høyeste fjellene i Egypt. Jeg og kavaleren fant turmat i sekken, blant annet hadde vi med en pose med sjokoladekjeks. Da vi hadde funnet fram den møtte vi en ung beduingutt på sikkert omkring ti år, som spurte om han fikk smake en kjeks. Jeg og kavaleren tok ut to kjeks, ett til oss hver, og gav ham resten av posen. Gutten ble helt himmelfallen, han smilte som om sola sto opp en gang ekstra over Sinai den morgenen.
            Han ble stående igjen i stien og vinke etter oss to, som gikk videre ned mot dalen, mot ”den brennende busk”, frokost, og følelsen av å ha begynt på et nytt kapittel i livet.