Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

lørdag 15. desember 2012

Duften av jul


Ingen ting vekker minner like mye som lukt syns jeg. Man tenker ikke så mye over lukten der og da, men senere tar lukten oss med tilbake - ja det var den ferien, det møtet, den hagen, det luktet akkurat slik. For ikke å snakke om parfyme, som nesten kan hente personer tilbake til oss. Kanskje er det ikke tilfeldig at mange sier de kjenner parfymeduft i gamle spøkelseshus?

For en stund siden kjøpte jeg en ny shampo, og når jeg luktet på den husket jeg plutselig en av de mange guttene jeg var forelsket i på ungdomsskolen, akkurat hvordan han luktet! Og også hvordan han så ut, stemmen hans og mopeden hans. Til og med registreringsnummeret på mopeden! Så lukt er nøkler til minner tenker jeg. Selv om ikke all informasjon er like nyttig.

Jeg har en fin skjenk som jeg har arvet etter farmora mi. Inni den skjenken lukter det farmor. Hver gang jeg åpner dørene i den husker jeg akkurat hvordan hun pleide å ha det i stua si, husker dukene og gardinene og blomstene, og juletreet med spir og glassfugler til pynt. I år fikk jeg forresten en slik påfugl med ekte fjær i gave, da ble jeg rørt og glad! Og så kongerøkelse. Det pleide hun alltid å brenne i jula.

I skjenken til farmor hadde alt sin faste plass. En hel masse almanakker med værobservasjoner. Helt til høyre i skuffen lå lommeboka. Og så hadde hun et skrin av blikk (for meg en liten skattekiste så klart) med pertentlig strøkne lommetørklær. Av den luktet det strykespray.

Man har jo de opplagte juleluktene som gløgg, appelsin med nellikspiker, pepperkakelukt og pinnekjøttet på julaften. Det er herlig stemningsskapende. Likevel er det ikke noe jeg får så mye julestemning av som nettopp - strykesprayen. Jeg er oppvokst med at det er det første tegnet på jul, når mamma og pappa står og kaver oppi stigen til mørkloftet og henter ned den store julepyntkassa og juledukene. Og det første som må gjøres er å stryke juledukene. Tror at vi i mange år strøk rubbel og bit av duker som fantes der, samme om vi skulle bruke dem eller ikke. Etter dette tenker jeg på jul hver gang strykebrettet og -sprayen er framme.

Det er kanskje bare en ting som slår Stiff. Og det er svibel! Denne løkblomsten som egentlig stammer fra sørøst-asia fins i alle regnbuens farger, og jeg har inntrykk av at enten hater man den eller så elsker man den. Hjemme hos oss sto løkene alltid i kjellernedgangen, og begynte å strekke på seg når det nærmet seg høytid. Jula vil ikke svibelen gå glipp av, og jeg vil ikke gå glipp av jul uten svibel. Om noen i huset ikke liker lukta, får de bare venne seg til den.

Her om dagen fikk jeg julestjerner og asalia i førjulsgave av samboeren min, og det er koselig og fint. Svibelen får jeg kjøpe selv! Så kan jeg også komme i stemning, til årets gode, duftende jul.

onsdag 5. desember 2012

Frels oss fra ferdigpizzaen!

Mat er spennende for en kreativ hjerne.
For ikke så mange dagene siden så jeg et program om ungdom som flyttet fra mor og far og skal styre sitt eget liv. En viktig del av den biten er jo at man skal styre sitt eget kosthold, og det er ikke alltid så lett!

En av gjestene på programmet var hopperen Anette Sagen. Hun fortalte om når hun flyttet hjemmefra, besto kostholdet av følgende to måltidsvarianter: Brødskive med gulost, og hurtigris med grillkrydder.

En trenger ikke være rakettforsker for å tenke seg hvordan det gikk videre: Anette Sagen ble alvorlig syk, innlagt med mangelsykdommer. Sunn, norsk idrettsungdom?? Anette tenkte nok ikke å sulte seg eller skade seg sjøl med vilje. Jeg velger å tro at hun ikke visste bedre, ikke hadde kunnskap om hvilke ulike matvarer hun behøvde å spise for å ta vare på funksjonene i kroppen.

Jeg er vokst opp på åttitallet, det var det tiåret hvor den største kvinnekampen var ferdig kjempet og vunnet, og jeg oppfattet det som en selvfølge at min mor skulle være på jobb sånn som pappa, og takk og lov for det. Husene forandret seg på denne tida. Alle husene i byggefeltet jeg bodde i som barn, hadde sånne smale tarmer av noen kjøkken, det var nye tider, "husmorstanden" var på vei ut, og vår nye mikrobølgeovn kom komplett med 101 oppskrifter på mikromiddag.

I de senere år har vi begynt å forstå at vi trenger noe mer enn det, at vi har behov for å styre sjøl hva vi skal putte i oss, og at ferdigmiddager til å stikke rett i mikroen sjelden er sunne, og at vi vet lite om hva slags effekt en del av tilsetningsstoffene har på kroppen på lang sikt. Men vi ser vel ikke for oss at femti prosent av befolkninga skal gå tilbake til å være hjemmeværende heller?

Lurer på hvor mye makt TV og media egentlig har over oss. Da jeg skulle begynne på et nytt utdanningsløp og tok kokkeskolen i 2001, var vi tre fulle klasser som ble opplært på kjøkkenet på Åndalsnes. I år, forteller læreren min, er de 16 elever - til sammen. Jeg tok utdannelsen midt i verste Jamie Oliver-tida. Dette var den tida hvor Oliver var en kul, ung gutt som bodde på hybel, kjørte scooter, og lærte oss hvor utrolig enkelt og fort gjort det var å lage herlig, fargerik, variert, sunn mat og invitere vennene på artige middager. Det hadde garantert en effekt.

Mange ganger i løpet av skoletida på Næs tenkte jeg: Men hvorfor lærer ikke alle dette? Alle, om de skal bli kokker eller ikke, har bruk for å vite hvordan man lager forskjellige sauser, hvordan man fileterer en fisk, hvordan man lager en kjøttfarse. På den måten lærer en å variere, og man vet nøyaktig hva slags bensin man putter inn i maskineriet sitt for å si det på den måten. Selv om de færreste lager sin egen majones hjemme, er det greit å ha vært med på det, så vet man i det minste hva majones er.
Nå for tida er det en annen type TV-kokk som gjelder. Det er Master Chef og Top Chef. I og for seg underholdende nok, og jeg skjønner at poenget med programmet ikke er folkeopplysning. Men jeg lurer likevel på om ikke herr Gordon Ramsay er med på å gjøre matfaget unødvendig skremmende og komplisert for den jevne tenåring.

På samme tid er det mye mindre skolekjøkken og heimkunnskap nå enn før. Hvis folk ikke skal lære det på skolen, og ikke hjemme, hvor skal de lære det da? Og hva har de å lære videre til sine unger? Cupcakes teller ikke! Jo da det finnes noen som er flinke og engasjerte, men også mange som Anette Sagen. Hun er det beste eksempelet: Det gjelder helsa vår.

Matallergier og intoleranse av ulikt slag blir mer og mer vanlig. Og mange vet ikke hvordan de skal ta tak i det, hvordan de lager like gode måltider uten mel eller melk eller hva de nå ikke tåler. En god grunnkunnskap kunne ha hjulpet dem med det. Jeg er blant dem som syns det er helt all right å ty til en snarvei med middagen når man kommer hjem og både barn og voksne er sultne og slitne etter en lang dag. Det virkelig skremmende er når man ikke har alternativer til "hold it", nuddelpakker og grandiosa, rett og slett fordi ingen har lært oss det.

Det fine er at vi kan gjøre noe med det. Vi kan ta ansvar sjøl, uansett hva slags alder eller nivå vi er på. Bruke de dagene vi har god tid på å lære noe nytt om råvarer og krydder. Ønsk deg ei kokebok til jul, eller gi bort et middagsselskap i gave. Veldig hyggelig og morsomt er det også!

Lykke til med julestria, alle som en.

fredag 16. november 2012

Hvor ble det av dere, alle sammen?



Hvor er det blitt av de gamle damene? De som gikk med forklekjoler og brune strømpebukser? Hvor er det blitt av damesyklene med kurv foran som de trillet ved siden av seg på vei hjem fra butikken? Jeg pleide å se dem over alt. De som så på "Trim for eldre" på TV og hadde kvinneforening og arrangerte basar med åresalg og bakte skuffekaker, og løste kryssord og stoppet sokker, men ikke mens de hørte andakten på radio, da holdt de øynene lukket. Og mennene deres? De som brukte tweedjakker og hatt og satt foran på bussen og luktet rart av pipetobakk.

Hvor er det blitt av de tøffe guttene? De jeg kan huske fra tidlig i åttiåra, som var lange og tynne med masse hår, enten hadde de hockeysveis og boblejakker, eller de hadde skinnjakker og langt rockehår. Skumle var de, kanskje farlige, og smugrøykte gjorde de alle sammen, og kjørte moped, eller drakk øl på en parkeringsplass ut av en plastpose, og så lo de for høyt eller så var de alt for tause. Tøffe var de i alle fall, nesten uovervinnelige, men hvor er de nå? Kanskje har de forkledt seg som elektrikere, familiefedre, advokater, kanskje de kjører stasjonsvogn, så ingen skal vite hvem de egentlig er.

Hvor er det blitt av de søte jentene? De som tygde tyggis enda det ikke var lov, de som hadde rødstripete gensere og kjempedyre dongeribukser som var kjøpt på Watten (æresord). Hvor er det blitt av de som hoppet paradis og strikk og telte taktfast enn-to-trre, enn-to-trre, i alle friminutt, unntatt når de spilte slåball. Hvor er det blitt av lyden av en tennisball som treffer et skikkelig hjemmelaga balltre laga i sløyden med hjelp fra raktor Frans?

Hvor er det blitt av den lille broren min, jeg mener ikke han voksne mannen som akkurat har bytta jobb og kjøpt seg bil og fått seg samboer og pussa opp hus, men han der lille? Han med mykt, lyst krøllehår (i motsetning til mitt som var stritt og brunt), han med den gule pysjen? Pysjen var utvaska og supermyk - det er jo da de er best, og Donald - motivet nesten borte. Og broren sa "dandan" både for banan og veranda, men gikk greit å tolke ut ifra sammenheng, og var liten nok til at jeg kunne skremme ham opp i et hjørne når vi sprang om kapp, eller "om kamp" som vi sa. Jeg vet jo godt hvor han bor, men han lille gutten, han ser jeg aldri igjen.

Og hva er det som har skjedd med meg, når jeg sitter her og oppdager at jeg har blitt verdens største nostalgiker?

Hvor har det blitt av de seriøse mennene på tv som røyka i studio og debatterte og hadde peiling på viktige ting som var så kjedelige å høre på at tida fram til Barne-tv ble endeløs? Det får meg til å tenke på, hvor svarte ble det av Labbetuss og Vibeke Sæther? Hvor ble det av Vidar Theisen som var den beste meteorologen? Og hvor ble det av Gunvor Hals? ... Nei Gunvor Hals er visst tilbake, takk og lov. Og hun ser akkurat like ung og flott ut som i 1985, så da er det visst ikke sånn at alle ting forsvinner likevel. Det er fint å tenke på. Kanskje får nostalgikeren sove godt i kveld, tross alt. God helg!

mandag 12. november 2012

Bordet er dekket



Det er hvitt om morgenene, fyr i jøtulen og snøfiller i lufta. Men snøen er ikke det mest underholdende som flyr forbi vinduene hos meg.

Vi satte opp fuglebrett i fjor, og når jeg får sansen for noe, har det en tendens til å balle på seg. Så da vi solgte diverse fuglematere på jobben min i sommer, var jeg glad for personalrabatten. Jeg måtte jo ha en av hver, og nå er det fuglefest hver dag utenfor hos meg.

Jeg har ett fuglebrett utenfor kjøkkenvinduet, og ett på en påle utenfor stuevinduet. Jeg har en kurv hengende på en krok under låvebrua, og til og med en gjennomsiktig plastkule med sugekopp på som festes rett på glassruta - "Nærmere natturn kjæm du itte", liksom.


Jeg kan huske at i bygda mi da jeg var lita var det ei gammel dame som bodde i et hus ved skogkanten. Det var ikke med måte med dyreliv hun klarte å tiltrekke seg. Hun matet store og små fugler, ekorn, mus og rådyr. Kanskje er det henne jeg er litt inspirert av når jeg kaster ut brødskalker og nøtter. Det er jo ikke kråka sin feil at den er stor og svart og ikke så søt som blåmeisen, ikke sant?

Kattene mine stiller seg veldig positivt til at jeg mater fugler. Utenfor soveromsvinduet mitt henger ei fylt kokosnøtt, og på kalde dager kan kattene sitte der hele dagen og studere menyen, mens de holder potene tørre og varme. Det er nesten så jeg kan høre dem si: "Mjau! Bordet er dekket!"

Det er tydeligvis fler som har lagt merke til at jeg liker å ta vare på småfuglene om vinteren. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg sto opp en morgen og fant to helt ukjente fuggelhus plutselig, pent stilt opp på låvebrua. Jeg har enda ikke fått noen bekreftelse på hvem som står bak, men jeg antar at dette må være noe vaktmestrene på Blaafarveværket har gravd opp i en eller annen skrothaug. Nå er de iallefall i bruk!

Så har man et godt serveringstilbud, strømmer tydeligvis kundene til, ja det kan til og med føre til boligutbygging. Så nå er vi klare for en lang, kald og koselig vinter her i Karolinestua. Både de med votter, og de med vinger.

mandag 5. november 2012

Har du ikke noe å ha på deg?

Det er det klassiske utbruddet. Det kommer en spesiell anledning. Men vi har ikke noe å ha på oss! Og de fleste av oss kan ikke ty til Askepott sine tryllenøtter - det bærer av sted til senteret hvor klesbutikkene blir trålet. Og jeg har ihvertfall handlet mye hos rimelige kjedebutikker! Sånn er det - de er kjekke å ha, har et stort utvalg for en overkommelig pris.

Etter å ha satt meg inn i HM - skandalen er jeg ikke så sikker. Hva skal det koste andre at vi skal handle så billig? Kan vi stå for at noen skal jobbe dobbel arbeidsuke for ei lønn ingen kan leve på? For at folk svimer av på jobb?

For noen uker siden fikk jeg noen nye arbeidsoppgaver (det kommer nok en blogg om det også). Den nye jobben foregikk utendørs i all slags vær, og dermed måtte jeg fornye garderoben min. Det ble både vinterjakke, turbukse, sko, ny lue og votter. For meg føltes det herlig å ha råd til det. Og jeg skal love deg at selv om det meste er kjøpt på kappahl og på økonomisko, kommer det til å bli brukt til det er utslitt.

Samboeren min nekter å se "luksusfellen" på tv. Forståelig nok, det er ofte pinlig. Men jeg må innrømme at jeg blir fascinert av samlemanien mange har. Når gjesterommet er blitt klesskap og er fullt av klær man ikke har brukt, ikke har prøvd, ikke kan huske å ha kjøpt, ja, til og med ikke liker!
Mora mi hadde ett "fashion-råd" til meg da jeg vokste opp, og jeg har en mistanke om at hun hadde lært det av mora si igjen: Det viktigste er at klærne er hele og rene. Skal ikke si at jeg var helt fornøyd med det i BALL-genserens storhetstid, men jeg hadde nok ikke vondt av det heller.

Ikke et vondt ord om å ha stor interesse for mote og klær. Men ville det ikke være mer givende å ha noen få, spesielle plagg man blir glad i, som man har brukt tid på å velge ut, kanskje til og med vært nødt til å spare for å få råd til? Hva er gleden i å kjøpe sin 99-kronerskjole nummer femti?

Jeg leser for tiden ei fin bok. Den heter "Livet i skogene" av en mann som het Thoreau. Boka er skrevet i 1841, og jeg tenkte nok at dette blir trege saker. Så viser det seg at folk har i grunn ikke forandret seg så mye siden den tida, og at jeg nikker gjenkjennende til mye. Han skal få komme til orde og avslutte bloggen min i dag, her er noe av det han skriver om klær og folk:

"Hva klær angår, er det vel oftest slik at vi lar oss lede av lysten på noe nytt og hensynet til folks meninger, enn av reelle nyttehensyn. Den som har et arbeid å utføre, bør huske på at formålet med klær er å holde kroppsvarmen, dernest i vært samfunn å dekke sin nakenhet. Da vil man også innse hvor mye nødvendig og viktig man kan utføre uten å fornye sin garderobe. (...) Ikke noe menneske har noen sinne stått lavere i min aktelse fordi han hadde en lapp på tøyet sitt. Jeg er overbevist om at folk er langt mer opptatt av å kunne kle seg moderne, enn de er opptatt av å ha en renhårig samvittighet."

Kloke ord som kommenterer nyhetsbildet vårt helt fint, ikke sant? Like aktuelt i 1841 altså. Jeg skal ihvertfall tenke meg litt ekstra om før jeg drar på shopping neste gang.

lørdag 29. september 2012

Hvem tror jeg at jeg er?

(Innlegget er skrevet for, og opprinnelig postet på digglitt.no, en litteraturside som fortjener et besøk..!)




I visse faser i skriveprosessen begynner jeg alltid å lure: Hva i all verden er det jeg driver med?
Den fasen er jeg i nå. Manuset til neste bok – andreboka – er ferdig skrevet, fra første avsnitt til siste linje.
Det betyr imidlertid ikke at det er ferdig redigert, eller at utgivelse nødvendigvis er nært forestående. Og i denne prosessen, hvor lyset blir satt på alle feilene du har gjort og fortsetter å gjøre, blir selvtilliten på skriving skrapt ned til nesten ingen ting. Det er ikke det at det positive ikke blir påpekt. Men det er tross alt forbedringspotensialet en må fokusere på – om kvaliteten skal opp. Det er faktisk tøft.

Jeg liker så godt å lese intervjuer med slike skikkelige erfarne forfattere, kanskje spesielt kvinnelige… Som forteller om sine erfaringer, deler minne fra de sjøl var ferske i denne bransjen. Joyce Carol Oates er en av dem, Herbjørg Wassmo en annen.

I sommer møtte jeg Herbjørg Wassmo på jobben min på Blaafarveværket. Hun fikk en stikling av meg – av en spesielt fin og sjelden pelargonia. Men jeg turte ikke si til henne: Jeg vet godt hvem du er. Ja, jeg driver faktisk og skriver litt selv, ga ut første boka mi i fjor. Jeg er en stor fan av deg..! For hva måtte hun vel ikke tro dersom jeg begynte å mase slik? Hva er det jeg innbiller meg?
Jeg så intervju med Joyce Carol Oates på ”Bokprogrammet” for et par år siden. For en kvinne, og for en spesiell, gammel fugl… Hun gjorde slett ikke noe forsøk på å gjøre det enkelt for Hans Olav Brenner som intervjuet henne. Hun forsøkte ikke å legge lokk på følelser og opplevelser som var vanskelige for henne. Hun holdt på å ta til tårene og skjulte det ikke. Hun tok seg selv på alvor. Akkurat det må jeg også gjøre.

Men så dukker spøkelset opp igjen: Hva har vel jeg å fare med?
Men de har alle vært der en gang, både Lindell og Ragde, Wassmo og Skjelbred. De har vært debutanter, de har vært andreboksforfattere. Til felles har de at de fortsatte å skrive, de ga ikke opp. Og jo mer jeg skriver, jo mer vil jeg ha å fare med.
Hvem er det jeg egentlig tror at jeg er? Det er kanskje ikke så viktig. Spesielt ikke sett i forhold til; Hva er det jeg tror jeg kan bli?

onsdag 26. september 2012

Da jeg var lita

Jeg kunne fortalt mange koselige, fine episoder fra da jeg var lita. Denne gangen skal jeg ikke det.

Før jeg skulle begynne på skolen ble det lange håret mitt klippet kort. Det lange flotte håret som nådde helt til rompa og ”var” hele meg på en måte. I tankene mine har dette blitt et slags symbol på da alt det ekle begynte. For noen uker siden nevnte jeg for ei venninne at jeg var blitt mobba i oppveksten. —Åh, svarte hun, —Det visste jeg ikke! Og jeg tenkte, hvordan er det virkelig mulig at en god venn av meg ikke vet det som fortsatt er en så stor del av meg? Hvordan går det an at det ikke synes på meg?

Jeg tror ikke jeg verken gruet meg eller gledet meg spesielt til å begynne på skolen. Jeg likte bøker, likte å lese, og mener det var mest sånne ting jeg tenkte på, bøker, bokpapir, og om læreren var streng og sånt. Jeg startet vel ikke helt med blanke ark når det gjaldt klassekameratene mine, men kjente dem ikke så godt heller, bortsett fra nærmeste naboen min som heldigvis skulle begynne i samme klassen.

Men første klasse skulle bli begynnelsen på en hverdag med mobbing. Jeg ser denne systematiske trakasseringen som en stigende kurve gjennom småskolen, med en høy topp i mellomtrinnet, 4-6 klasse og så som langsomt dalende inn i ungdomsskolen og opphørte helt på videregående. Det begynte med den verbale pek-og-flir, fortsatte med fysisk vold og så ettersom man blir eldre og smartere går det gradvis mer og mer over i psykisk mobbing a la sammenrotting og utfrysing, som på mange måter gjør mye mer vondt.

Jeg gikk hjem fra skolen en eneste gang. Det var etter å ha blitt dytta ned ei trapp og hvor en av de store guttene hadde løpt etter og tråkka på hodet mitt mens jeg lå i bunnen av trappa. Etter fliringa rundt å dømme måtte jeg ha vært et umåtelig komisk syn. Det var dumt av meg å gå hjem. Senere ble jeg kalt ”feigis” og ”sladrehank”. Antakelig var det omtrent da jeg sluttet å si noe hjemme om hva som pågikk også - selv om mamma og pappa nok så at det ikke var bra, ville jeg ikke gjøre situasjonen verre - og visste at jeg ville bli straffet på skolen hver gang mobbinga ble tatt opp av de voksne. I ettertid har jeg lurt på det - hvor de voksne var, de gangene jeg sto trengt opp i et hjørne i klasserommet mellom gutter som slo meg etter tur og ville ha meg til å bedømme hvem som slo hardest. Men jeg antar at hjelpesløsheten deres - det at de ikke fikk til å gjøre noe - førte til at de heller bagatelliserte situasjonen.

Og etter hvert trodde jeg på det sjøl også. ”Alle må tåle litt erting vet du”, og ”Du får lære deg å ta igjen”. Jeg husker jeg så på barne-tv en jente som måtte bytte skole på grunn av mobbing - det ville ikke hjelpe for meg trodde jeg. Det ville jo være barn på den nye skolen også - ergo ville jeg bli mobbet. Selv etter at jeg ble voksen fortalte jeg meg selv at mobbinga var noe jeg selv hadde overdramatisert. Helt til en dag jeg tilfeldigvis møtte på den gamle rektoren vår, og hun kom bort til meg, tok meg i hånda og sa: ”Hvordan HAR du det egentlig”, og at hun hadde vært så redd for hvordan det ville gå med oss som gikk i kullet mitt. Det var en stor vekker for meg, som fikk meg til å ta meg selv litt mer på alvor.

Da jeg ble ”stor” tok det utrolig lang tid for meg å stole på folk, eller å tro på at noen virkelig kunne tenke seg å være venner med meg. Ett eksempel var at jeg i tenåra møtte en hyggelig fyr på bygdafest som jeg dansa med flere ganger. Dagen etterpå ringte han og lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Grøa og se film. Jeg takket nei - ikke fordi jeg var uinteressert, men fordi jeg var sikker på at det kom til å ligge en hel gjeng på lur som ville flire av meg da jeg kom dit - for at jeg kunne være så innbilsk å tro på et kompliment.

Det snudde helt da jeg og venninne Solveig dro til Molde og gikk på folkehøgskole. Det året fikk jeg mange venner som likte meg akkurat som jeg var - og som ikke kjente til bakgrunnen min. Selv om noe fortsatt i dag sitter igjen, som en følelse av at jeg plutselig kan bli avslørt, at folk kan se på meg at jeg er dumma og tjukka fra barneskolen som ingen vil leke med. Jeg blir fortsatt sjokkert når noen virkelig bryr seg om meg.

Jeg vet ikke om jeg er bitter eller ikke. En blir på en måte så opptrent til å bite tennene sammen at man til slutt ikke kjenner at man gjør det. Man blir litt hard på den måten. Jeg har ingen å legge skylda på, og ingen god plan for hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg er på hils med de fleste fra den tida, de er jo ikke ”de ungene” lenger nå. ”Det gikk jo bra til slutt” - med meg, men hvorfor? Flaks, tilfeldigheter, noen personer som endelig klarte å se meg bak omstendighetene?

Kan jeg rett og slett si som mange gjør: At jeg ville ikke vært vanskelighetene foruten, for de har gjort meg til den jeg er? Nei. Det ville jeg aldri si. For jeg unner ingen barn å måtte tråkke igjennom den torturen, og følelsen av maktesløshet når man ikke kan komme unna. Den eneste bønnen jeg vil komme med er: Har du noen i din familie, krets, nabolag som har det slik - enten det er barn eller voksne, la dem vite at de ikke står alene. Det kan utgjøre hele forskjellen.

tirsdag 4. september 2012

Tid for slang

Når vi har gått inn i september er det høst i min kalender.

Jeg elsker høsten. I hvert fall første halvdel av den. Våren er hektisk, irrgrønn og travel. Sommeren doven, varm og fuktig. Så kommer høsten med de fine fargene, lav sol og den deilige friskheten i lufta. Og frukt. Her på Blaafarveværket har vi allerede ribbet rips- solbær- og stikkelsbærbuskene. Det blir god saft og toddy når vi skal ha høståpent og førjulsåpent.

Men eplene er det ingen som bruker. Greinene er så tunge at de holder på å brekke. Eplene sitter tett i tett - så mange som det er plass til på greina, nærmest i klaser. Kollegaen min Sverre mener at det er nettopp fordi eplene ikke blir plukket. De faller på bakken hvert år og gir næring til treet - så det får enda flere epler neste år.

Da vi var unger og ungdommer hjemme på Gjøra var det tid for slang om høsten. Å, de gode, store eplene i hagen hans Ola S! Og skrekkhistoriene om en av de eldre damene i nabolaget som etter sigende kunne finne på å ligge på lur med skytevåpen. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet og et temmelig overdrevet bilde av hva som ville bli konsekvensen dersom en ble tatt. Men slike forbrytelser måtte man bare være med på dersom en ville være med i den kule gjengen. Så kom man hjem da, med mageknip, skrubbsår oppover armene og sauskit under skoa. Og store poser med epler og plommer som måtte gjemmes for foreldre, og som alltid rakk å bli dårlige før man rakk å spise dem opp.

La oss innse det, for de aller fleste har ikke frukt- og bærdyrking den samme viktige rollen som før i husholdet. Det er ikke så mange som trenger egen produksjon for å gjøre en forskjell i husholdningsbudsjettet, og det er også mange som ikke har tid til å mose epler, hermetisere pærer, legge bær på sprit. Kanskje er det mange eldre som har frukt og bær i hagen som de ikke har helse til å holde på med lenger.  Kanskje ville de bli glade om noen kom på slang, det må være trist å se den gode frukten råtne på greina.

Jeg har nå vært på slang et par ganger i eplehagen på Nyfossum - direktørboligen til Blaafarveværket. Plukker en bærepose full og man kan ikke se at det har minket. Jeg har laget eplemos med stjerneanis og kanel, og i dag bakte jeg en stor eplekake til sjuårsdagen jeg skulle i. Eplene er gode på smak, men små og et mareritt å skrelle! Likevel smaker det selvfølgelig ekstra godt med epler man har stjålet selv - akkurat som i barndommen.

Jeg vil oppfordre alle som har tid og interesse til å be om tillatelse til å gå på slang i alle hager. Mange har mye mer frukt og bær enn de selv kan få brukt. Legg sommeren på flasker og glass, og ta den fram igjen når det nå snart blir kaldt og mørkt her i Norge. God høst!

onsdag 29. august 2012

Året som har gått

Bildet er tatt for ganske nøyaktig ett år siden. Jeg var akkurat ferdig på jobb da jeg fikk melding fra en av kollegene mine: "Tror du bør stikke innom bokhandelen så snart du kan"... I bakgrunnen ser du den flotte utstillingen på Åmot senter da "Naken i hijab" kom ut.

Nå er det lenge siden "Naken" var ny, mange hundre norske bøker har kommet ut etter min. Her om dagen gikk jeg i bokhandelen i Hokksund og fant boka mi i pockethylla. "2. opplag" sto det i den. Det minnet meg på hvilke forventninger jeg hadde til det å debutere som forfatter, og på hvordan det har gått.

Jeg var i grunnen veldig forsiktig med å ha forventninger i det hele tatt. Man vet at utvalget norske og utenlandske bøker som kommer i handelen er enormt, og at det er tøft å synes som debutant med et helt ukjent navn. Men jeg hadde et håp om å selge ut førsteopplaget på 2000 bøker.

I forhold til det vet jeg at det har gått eventyrlig bra. Hvis en regner hardback og pocket sammen - de har kommet i to opplag hver - er 14000 bøker trykt og ca 10000 solgt så langt.

Men like verdifullt og spennende er alt jeg har fått oppleve. Jeg har fått være med på turne med forlaget, besøkt skoler, leseklubber og bokhandeler, blitt nominert til bokhandlerprisen, og best av alt, fått møte mange lesere som har gitt meg positiv og nyttig tilbakemelding. Jeg husker den følelsen godt - når folk begynte å snakke til meg om Live, Kareem og Amira - den merkelige oppdagelsen av at det var andre enn meg selv som visste hva som skjedde i romanen, og hadde meninger om menneskene som befolket den.

Dette tror jeg aldri jeg blir vant til. Om jeg gir ut fem eller femti bøker i løpet av mitt liv, tror jeg det alltid vil oppleves merkelig og fantastisk, dette at andre har besøkt denne verdenen som jeg har laget ved hjelp av bokstaver og ord, i ei kladdebok med penn eller i et word-dokument på pc-en.

Og det har jeg lyst til å takke for. Takk til alle dere som har lest, til alle bokhandlere som har blitt glad i boka og gjort en kjempejobb for at den skal nå ut, til alt fra radioreportere til lokalaviser som har fortalt om meg. Ikke minst er jeg takknemlig overfor forlaget som har latt meg få oppleve dette året og som satser framover.

Tenk om jeg hadde visst konsekvensen den gangen for sju år siden da jeg dro til Egypt. Men den turen skal jeg takke meg selv for, for jeg visste at jeg måtte og skulle dit, selv om jeg ikke skjønte hele grunnen. Kanskje var det en slags forutanelse som slo til.

Men livet må leves framover. Jeg holder på å forberede meg på neste møte med redaktør. Og hvis du vil følge litt med på veien videre, har jeg en facebook- gruppe hvor jeg poster nyheter, gleder og frustrasjoner angående min fortsatt nokså ferske forfattervirksomhet. Inviter dine bokglade venner og bli med på turen!

tirsdag 21. august 2012

Hva er egentlig "Skrivemodus"

Jeg fant et flott sitat her om dagen som ihvertfall er sannhet i min hverdag:

You can't say, I won't write today because that excuse will extend into several days, then several months, then… you are not a writer anymore, just someone who dreams about being a writer.

(Dorothy C. Fontana
)

Jeg må si meg enig med gamle Dorothy - som forresten var en av de suksessfulle forfatterne bak Star Trek. I sommer har jeg skrevet lite og sporadisk, og jeg har funnet ut at når jeg gjør det slik bruker jeg utrolig med tid og krefter hver gang for å komme inn i det igjen for hver gang. Inn i historien og stemningen. Tidligere har jeg sverget til å skrive hver dag, helst tusen ord, men hovedmålet er framgang hver dag. Jeg trodde at hvis jeg sluttet å skrive ville det bli veldig vanskelig å begynne på igjen, og det viste seg å stemme. Det kan sammenlignes med å trene - plutselig har man begynt å utsette det til mandag. Problemet er at det alltid vil komme en "neste mandag"...

Noen snakker om at de må være i skrivemodus for å få til å jobbe med manuset sitt. Men hva er "Skrivemodus"? For noen virker det som noe som bare kommer til dem (uvisst når), og så går det over igjen. Noe som de venter på at skal komme før de setter i gang. Hvis de ikke er i denne spesielle modusen er det ikke vits i å prøve å skrive noe.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva de snakker om. Det er bare det at hvis jeg skulle ventet på modusen hver gang, en sånn bryter som skal slå seg på av seg selv, så hadde jeg fortsatt holdt på med de innledende kapitlene i "Naken i hijab". Jeg hadde rett og slett aldri blitt ferdig.

Litt som om jeg var byggmester og holdt på med ei lang bru. Jeg kan ikke våkne en dag og si: "Nei, i dag var jeg jammen ikke i byggemodus". Jeg kan ikke stoppe før jeg er på den andre siden, da blir det jo rett og slett ingen bru.

For meg er det noe tilsvarende med begrepet "inspirasjon" også. Mange trenger å føle seg inspirerte for å skrive. Inspirasjon er en mystisk fugl som en kan lokke til seg på mange måter. Noen mediterer og sånt. Men jeg må kunne skrive uten å føle meg inspirert før jeg begynner. Ellers kunne jeg lett (jeg kjenner meg selv) snudd dette til en unnskyldning som gjorde at jeg aldri kom videre. Dessuten - rart med det - blir jeg mer inspirert jo mer jeg skriver.

"Inspirert" har vel noe med "in spirit" å gjøre, sånn sett kan det like gjerne erstattes med pågangsmot mener jeg.

Selvfølgelig er det noen situasjoner hvor man kan føle at ideene ramler lettere inn, men for meg er det ikke fuglekvitter og bølgeskvulp som skal til. Husarbeid derimot! Utrolig hvor mange bokideer jeg får mens jeg har gule oppvaskhansker på. Kanskje jeg må begynne å bruke dem mens jeg skriver?

Når alt kommer til alt er det å skrive en roman et nokså langvarig arbeid som jeg syns krever utholdenhet i mye større grad enn inspirasjon. En idé blir ikke til en bok av seg selv. Man må være sta som et esel, og forberedt på at man må skrive manus fra A til Å ganske mange ganger før man kan få det ferdige resultatet fra trykkeriet. Men det gjelder å ikke gi opp, det er med bokskriving som med maraton, fortsetter man å sette en fot foran den andre, er man nødt til å komme i mål til slutt!

fredag 17. august 2012

Vær eller ikke vær




Alle klager på været, men ingen gjør noe med det.

Som Sunndaling trodde jeg at jeg var vant til ekstremvær, men jeg slipper visst ikke unna når jeg er i eksil på østlandet heller.

Dette var en sånn kveld hvor jeg egentlig satt litt i klemma her nede, jeg var bedt på en fest med kolleger, og jeg hadde sagt ja til et lite møte angående pelargonier (jada, en obskur del av jobben) samme kveld. Det duskregnet litt, jeg var akkurat ferdig med middagen, og holdt på å ordne meg i stand til pelargoniamøtet. Skulle jeg ta paraplyen eller bilen? (Senere skulle jeg oppdage at begge deler kunne gått heller dårlig)

Men så fikk jeg et alvorlig tilfelle ay mageknip - sånn går det når man stress-spiser middagen - så ble begge kveldens planer avlyst i stedet. Jeg sto i soveromsvinduet mitt sammen med katta og speidet ut i regnet. —Hmmm, sa jeg til katta, —Det der så da ut til å være en sånn der mørk, skjebnesvanger sky..? I samme øyeblikk lynte det.

Det var som en hvit ballong med lys eksploderte utenfor vinduet, jeg følte nesten at det blinket inne i hodet mitt med det samme. Noe ganske annet enn sikksakkstripene en ser i blant over sunndalsfjella. Og så kom braket.

Hele huset ristet som ei halvtom pastilleske. —Eh, kjæææreeee, lød samboerens røst nedenfra, det var tydeligvis noen som hadde hoppet i taket minst like mye som meg. Og så kom regnet. Og det kom ikke i dråper, det kom i stråler. Vi bor i ei helling på oversiden av en parkeringsplass. Det vil si at ganske snart bodde vi mellom to elver på oversiden av en innsjø. Det regnet og regnet. Jeg våget meg noen ganger ut med en paraply (skeptisk grunnet lynet) for å inspisere herligheten. Regnmåleren rant over , så jeg tømte den for å begynne på nytt. Det var et øredøvende bulder av bekker og fosser. Jeg gikk inn igjen. Sannelig buldret det inne også.

På badet fosset og boblet det i do og i sluken under dusjkabinettet. Det kom en herlig duft opp. Jeg er så heldig å bo på et sted med vaktmester, så jeg ringte ham (selv om klokka var 11 og han nok hadde sovet i et par timer alt). Han gikk ut i det lette yret på sin veranda i Sigdal og sa til meg i røret: ”Ja det regner her også.” Jeg fikk en klar oppfatning av at han ikke syntes  litt regn var noe å skrike opp om.

Neste morgen da han ved første hanegal var på vei hit til Modum på jobb, møtte han politibiler, veisperringer, omkjøringer og ekstrasendinger på jobben. Han måtte nesten banke på hos meg og si at han ikke hadde skjønt alvoret. Jeg fikk telefoner fra ansatte som ikke kom seg på jobb fordi bruer var borte. Nesten alle veier ut herifra var ødelagte, så for å si det slik var det ikke mange besøkende hos oss på Blaafarveværket den dagen. Det hadde kommet 90 med mer regn i løpet av ei natt.

Den dagen pakket vi kofferten og kjørte hjem til Sunndalen for noen dagers ro og fred. Og når jeg i framtida flytter heimatt, og samboeren klager på været på Nordvestlandet, skal jeg si: ”Husker du ekstremværet Frida??”


fredag 10. august 2012

Glede i pocketformat


Jeg og Minna, min "niese"i Egypt, 2007
 Jeg syntes det var moro da "Naken i hijab" kom i pocketformat, men tenkte nok ikke at det gjorde den helt store forskjellen. Derfor var gleden og overraskelsen stor da jeg for en måneds tid siden fikk høre at hele opplaget på 4000 var solgt og at lageret var snustomt.


Det ble litt krisestemning, trykkeriet har hatt ferie og kundene venter, men nå er endelig 3000 nye klare og på vei ut i butikkene, den gode nyheten er nevnt blant annet i Adresseavisa, Vårt Land, Tidens Krav og Romsdals Budstikke i dag.

Er så glad for at mange vil lese, og i går var jeg også klar med ny redigering av "Porselenspiken", som jeg og redaktør skal jobbe oss ferdig med fra 20.aug og utover. Det har gjort godt å jobbe litt med senkede skuldre en stund.

I mellomtiden gleder jeg meg masse til "Speed-date" med bokhandlere i Oslo som jeg skal være med på 27. september. mer info følger!

TK sin sak på nettet kan du lese her:

mandag 6. august 2012

Ønskebrønnen


Ved Nyfossum, Blaafarveværkets gamle direktørbolig, finnes en gammel vannpost. Den ligger midt i tunet, og da Nyfossum virkelig var nytt, på 1830-tallet, bar tjenestejentene alt vann fra vannposten og inn i det store kjøkkenet. Faktisk var det fortsatt ikke innlagt vann på Nyfossum på 1970-tallet, og det bodde fortsatt en gammel dame i det store, kalde huset.

Rundt 1980 kjøpte Værket Nyfossum tilbake, pusset opp og laget museum av det. MED innlagt vann. Men vannposten står igjen som et minne om ei anna tid, og lyden av rennende vann lager god stemning på tunet.

Fontener og vannposter og brønner blir selvfølgelig fort til ønskebrønner der folk ferdes. Unger og håpefulle voksne avleverer noen slanter i vannposten med øynene igjen. I det siste har vi selvfølgelig fått alle femtiøringene som ikke lenger er brukbart betalingsmiddel. Så en dag tenkte jeg: Hvorfor ikke se hva den ønskebrønnen er god for?

Så jeg fant fram en blank og stor tjuekroning (et stort ønske krever en stor penge), stilte meg med ryggen til, lukket øynene, kastet med riktig hånd over riktig skulder, traff brønnen med et plopp, og ønsket. Spennende!

Dagen etter hadde noe merkelig skjedd. Ønskepengen min var borte! Noen av mine mer kyniske kolleger mente at noen hadde stjålet den, men selv er jeg selvfølgelig overbevist om at det betyr at ønsket mitt er inne til behandling. Så nå er det bare å vente og se hva vannposten på Nyfossum er god for.

Det hører med til historien at pengene i brønnen på en måte oppfyller ønsker uansett. For hver høst samler de ansatte myntene inn og leverer dem i Frelserarmeens julegryte. Og hva jeg ønsket meg? Det er selvsagt en hemmelighet!

torsdag 19. juli 2012

Heltidsforfatteren





Målrettet taster hun seg videre mot fullførelsen av et nytt manus. Snart er hun vel heltidsforfatter!
Det er faktisk ikke så lenge mellom hver gang noen spør meg om jeg har tenkt å slutte med "den vanlige" jobben min snart for å bli forfatter på heltid. Noen har også sagt at det motsatte av en heltidsforfatter er en som skriver på fritiden. Mon det? Gjett hva - man skriver ikke "på fritiden", man har to jobber.

Jeg har nok ikke økonomi til å vurdere en tilværelse som heltidsforfatter enda. Selv om det høres ut som en luksus. Tenk å ha all tid disponibel kun til skriving og research. Da skulle det bli mange flotte romaner, da... Eller..? Selv om tanken er forlokkende tar jeg det ikke for gitt at det hadde fungert så godt.

Jeg er en person som blir mye mer effektiv når jeg har det travelt og har mye å gjøre. Da blir jeg tvunget til å planlegge dagen og til å jobbe skikkelig når jeg først har muligheten. I vinter hadde jeg lite jobb på Blaafarveværket, og skulle utnytte tida til skriving. Sannheten er at jeg fikk mye mindre gjort da enn i perioder hvor jeg jobber.

I tillegg har jeg en utrolig spennende og interessant jobb. Jeg har personalansvar og guider på spennende steder. Vi har selskaper og skolebesøk. Vi har kunst og natur. Og ikke minst: jeg har fantastiske kolleger som inspirerer meg. Faktisk er de to hovedpersonene i "Porselenspiken", Kristin og Marta, inspirert av to av kollegene mine. Jeg har deres tillatelse, selvsagt... ;)

For meg er det, ihvertfall i denne fasen av mitt forfatterskap, viktig at jeg får leve et tilnærmet normalt liv i tillegg til skrivingen. En forfatterkollega av meg spurte om det virkelig var slik at jeg kunne sette meg ned og bare bestemme meg for å jobbe med skrivingen. Hun måtte nemlig være i skrivemodus, være "tent", for å få det til. Jeg har tenkt litt over dette. Jeg har nemlig aldri noe problem med å være tent på å skrive, jeg er det egentlig hele tiden. Kanskje er det nettopp fordi jeg har vanlige arbeidsdager med mer trivielle oppgaver, og går og gleder meg til middagen er spist og oppvasken tatt - da har jeg gått og ladet opp skrivelysten hele dagen.

Kanskje blir jeg så priviligert en gang i framtida at jeg kan leve av bare å skrive. Men da er jeg sikker på at jeg kommer til å savne kollegene, og ofte lengte tilbake til tida på Blaafarveværket. Kanskje så mye at jeg må spørre pent om å få sommerjobb noen uker hvert år..!



Idyll på Blaafarveværket





søndag 15. juli 2012

Sveiva

Man glemmer aldri hvordan det er å sykle, sies det..!

Et øyeblikk der, kjentes det definitivt som jeg hadde glemt hvordan man sykler. Da jeg gikk på lærerhøyskolen for en konfirmantalder siden, ble sykkelen min stjålet. Jeg hadde ikke akkurat råd til ny sykkel, så i de påfølgende årene lånte jeg bare mammas sykkel en gang i blant, og så.., Så kjørte jeg opp, og resten var historie.

Det er selvfølgelig mulig at jeg er påvirket av kavalerens lidenskap for å følge med på Tour de France om dagen. Ihverfall fikk jeg tidligere i sommer en voldsom og ukontrollerbar trang til å sykle!

På jobben leier de ut sykler og jeg ba pent og fikk en god avtale. En meget god avtale, slik at jeg nå disponerer sykkel helt til slutten av september. Og hjelm. Christian på jobben pumpet opp hjula for meg og sjekket at sykkelhjelmen satt rett. Jeg døpte sykkelen "Sveiva". Så var det bare å trø i gang!

Men det føltes fantastisk skummelt å sykle! Christian nektet til og med å holde i bagasjebrettet, og ikke hadde jeg støttehjul heller, hvordan skulle dette gå?
Jeg måtte bare stupe i det og få opp farten, snart syklet jeg som aldri før, tråkket hele veien opp den tunge Haugfossbakken uten å gå av sykkelen. Nei dette var gøy!

En ting jeg tydeligvis hadde glemt var trafikken. Jeg er en snill syklist som vingler avgårde ute på den hvite stripa, må si det var litt nervepirrende å ha trafikken i retning Sigdal i ryggen. (Les: Store pick up-biler med høy fart som dytter sidespeilene borti styret mitt.) En annen ting jeg hadde glemt var hvor støl man blir i rompa og hvor vondt det gjør når man forsøker å sykle neste dag!

Men alt går over, og sykkelen er jo et fantastisk framkomstmiddel. Miljøvennlig og helsevennlig, og i stedet for på dyr bensin går den på kaloriene du allerede har spist. Så om det ikke blir Tour de France, så tror jeg ihvertfall det blir Tour de Modum for meg og Sveiva ganske mange ganger i sommer.

onsdag 11. juli 2012

Som hakka møkk..?

Godt nytt!

Vel, dårlig nytt for en del bokhandlere som forsøker å bestille inn "Naken i hijab" i pocketversjon akkurat nå, den er "Midlertidig utsolgt på lager". Det er ganske fantastisk!

"Det er pocketboka si det", var kommenter fra assisterende forlegger Anette. Dette skal feires med ei real arbeidsøkt på "Porselenspiken", sier jeg.

Heldigvis handles det raskt, og nå trykkes 3000 nye pocketbøker som ganske snart er klare til å reise ut i butikkene for å finne lesere.

"Naken" i pocket selger tydeligvis som hakka møkk. Og da lurer jeg på, hva er egentlig opprinnelsen til uttrykket "som hakka møkk"?


Naken i hijab i pocket kan bestilles HER.

mandag 2. juli 2012

Flaggermusens Dronning

Huset jeg bor i virker ikke så skrekkinngytende som det på bildet, men det forhindrer ikke at det skjer mystiske ting...

Da jeg og samboer flyttet hit til "Karolinestua" for omtrent et år siden, synes vi begge det var flott at det hang slike solide fuglekasser rundt omkring her. Helt til vi snakket med en dame i administrasjonen, som kunne fortelle at det faktisk var en flaggermuskasse.

For å være ærlig kan jeg synes det er både morsomt og spennende med flaggermus. De gjør nytte for seg også, spiser tusenvis av mygg hver natt. Og så står de så fint i stil med Ramses, den svarte katten min... Jeg føler at jeg nærmer meg tilværelsen som heks litt etter litt.

Her i huset er det riktignok stripepusen Selma som har utmerket seg som flaggermusfinner. Først fant hun en under senga mi, rett under der hodeputa mi er... Hun visste tydeligvis ikke helt hvordan man forholder seg til et slikt vesen, dyttet litt borti den, men den virket uskadd. Så jeg fikk løftet den opp (riktignok ved hjelp av en liten boks og en bit kartong) og da vi kom ut i frisk luft fløy den lykkelig avsted.

I dag skjedde det igjen. Denne gangen trodde jeg Selma hadde funnet en liten sjokoladekonfekt (type kremtopp) som hun drev og dytta på. Men da jeg skulle plukke den opp, så jeg at det var en bitte liten flaggermusbaby! Hjelp! Jeg bar den utendørs ved hjelp av litt tørkepapir, den så kvikk og nysgjerrig ut... Men hva skulle jeg gjøre med den, jeg visste jo ikke hvor bolet dens var... Og følte nok at foreldreansvaret for en rynkete flaggermusbaby på størrelse med et bringebærdrops var litt drøyt. For ikke å snakke om hva samboeren ville sagt dersom jeg prøvde! Så jeg la den pent under en syrinbusk og antar at naturen ville ordne opp.

Noen minutter senere fikk jeg selvsagt dårlig samvittighet og gikk ut for å forsøke å mate den med litt laks (typisk flaggermusmat) men da var den allerede vekk.

Jeg kan jo selvfølgelig velge å tolke det slik at flaggermusene kommer til meg med et budskap, og på en nettside fant jeg denne oppramsingen av "Flaggermusens visdom": flaggermus symboliserer åndelig fødsel og død, pollinering av nye ideer (nyttig!!), overganger, innvielse, det å kunne se tidligere liv, og forståelse av sorg. Fine ting alt sammen altså. Og jeg mener, når den til og med spiser mygg..!

Jeg snakket med venninne Inga (Dalsegg) i kveld, og hun avler jo som kjent opp rumpetroll som kan bli til drømmeprinser. Og hun med sine småfrosker og jeg med mine flaggermus, vi kan rett og slett ikke klage lenger på mangelen på magi og trolldom i våre liv!

søndag 1. juli 2012

Tekstutdrag: "Stygge tings musikk"

Følgende er et lite tekstutsnitt fra et lite sideprosjekt jeg holder på med innimellom, "Mørke tings musikk". Og hva begynner det med?


Det første var lukten.


Det begynte på badet. Opphopninger av skitne klær som ga fra seg innestengt soveromslukt der de lå på varmekablene. Marit sine først. Så reagerte Therese også på mangelen av regler fra foreldre i boligen vår, og begynte å kaste fra seg klærne på samme måte.

Therese var riktignok den av de to som først tenkte på å benytte vaskemaskina i kjelleren, og jeg kjente et visst håp da jeg la merke til at haugen foran dusjkabinettet hadde minket litt. Men ladningen med gymtøy og olabukser ble liggende våte i maskinen, og snart luktet det verre i vaskekjelleren enn på badet.

Det tok heller ikke lang tid før jeg sluttet å åpne kjøkkendøra.
Det hjalp lite at vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet når det ikke var plass på den lille kjøkkenbenken til å tilberede mat. Der sloss brente kjeler om plassen med poser fulle av grønt, loddent brød. Noe ubestemmelig og hvitaktig hadde rent nedover en skapdør, der det hadde størknet.

En gang tok jeg mot til meg og tok fatt på en omfattende utgravning av kjøkkenbenken. Jentene hadde dratt hjem for helga, og jeg benyttet anledningen. Lag for lag sorterte jeg i kaoset, skilte søppel og oppvask fra hverandre, fikk brekninger idet jeg avdekket små lommer hvor oppbløtte hvitløkskrutonger fløt i sure melkeskvetter.

Jeg tenkte optimistisk at nå begynner vi på ny frisk. Men om jeg hadde visst hvor fornærmet Marit og Therese ville bli over at jeg ”rotet i deres saker”, ville jeg forstått at lukten ikke var sykdommen, men bare et symptom.


lørdag 16. juni 2012

Alle de nye ideene...

Hvor kommer de fra, alle de nye ideene?

Jeg har lagt meg til vanen å sove med ei skrivebok på nattbordet, et gammelt knep. Oppdager at det er da ideene strømmer lettest, når alle dagens praktiske oppgaver er løst og hodet får ro. Da detter det ned i hodet det ene etter det andre.

Har hørt at det er mange som strever med å finne noe å skrive om, da må jeg si at jeg sliter med motsatt problem: Å sile ut de beste ideene fra potten. Det er jo gjerne slik at det tar et par år å skrive bok, men ideene tar ikke pause. Jeg får kanskje to-tre ideer i måneden som er fristende nok til at jeg lager en skisse av det. Et relativt enkelt regnestykke forteller at jeg selvfølgelig må glemme å få realisert dem alle sammen. Jeg tror jeg allerede har skriveplaner nok for ti år fram i tid. For et luksusproblem!

Andre steder jeg gjerne blir inspirert er når jeg er ute og går eller jogger. Fra gammelt av virker det å finnes en myte som går på at det å være "kunstnerisk anlagt" går hånd i hånd med en kronisk skadelig livsstil, førti røyk om dagen og et skrekkinnjagende alkoholinntak ser ut til å være et kriterie for å være virkelig forfatter. Litt overdrevet kanskje, men myten finnes der. Da kan jeg som motvekt rapportere om at tankene sjelden fungerer bedre enn når det er sirkulasjon i kroppen. Den beste medisinen for hjernen tror jeg er frisk luft og avstand fra tv-en! Nummer tre på lista over favorittsteder for inspirasjon og kloke tanker er dusjen. Et sted mellom sjampo, pimpstein og balsam fødes inspirasjonen, kanskje en uke på SPA er det som skal til for å få fram karrierens beste bokidé? Det gjelder å passe godt på helsa om en skal leve så lenge at man blir lei av å lage bøker...

I går var det en slik kveld igjen. Trodde jeg var klar for å sove, men i stedet var det kreativt arbeid, hamring og banking i hjernegruva. Og jeg fikk ikke sove før jeg hadde ferdig 36 håndskrevne sider handlingsplan for roman. Herlig!
Problemet er bare, når skal jeg få tid til å omsette stikkord og poenger i faktisk tekst? Det får jeg ta etter hvert.

For nå er det tilbake til redigeringen av Porselenspiken, som jeg stadig blir mer og mer glad i. En bok om gangen..! Så får trøsten være at jeg i det minste ikke blir arbeidsledig med det første..!
                                                     

onsdag 13. juni 2012

Posten skal fram

Postmann Pat og hans Miss løser alle floker...

I går så jeg på nyhetene at nå skal postkontorene bli noe som hører fortiden til. Det skal ikke være mer enn ett postkontor i hvert fylke, stort sett, og det vil si at for de kommende generasjoner vil "postkontoret", eller "å stikke innom posten" være noe forhistorisk. De sier at målet er å "komme brukernes behov i møte"... Mon det..? Uansett, etter min erfaring er det ikke slik at alle framskritt er av de gode.

Da jeg var lita het postmannen Knut, han bodde i Hafsåsen og kjørte rundt i sin lille røde bil i all slags vær. Det var slett ikke ulikt den problemløsende "Postmann Pat". Og i luka på posthuset på Drivøya - og senere på Gjøra, vegg i vegg med butikken, holdt snille Ragnhild styr på at folk fikk brev og regninger og aviser og pakker til rett sted og til rett tid. Jeg hadde mange brevvenner, og la nok ned mange ukelønn-kroner i frimerker og duftende brevark.

Jada, jeg er en håpløs nostalgiker. Men dere må være enige med meg i at det var hyggelig den tida posten kom fram, og jeg kunne dra på ferie og sende kort til "Farmor, 6613 Gjøra", og så kom det fram til rett mottaker. En av fordelene med å bo på et lite sted, antar jeg.

Jeg har forståelse for at de fleste steder har flere innbyggere enn Gjøra. Men de siste to åra syns jeg jeg har hatt mer enn min andel merkelige hendelser med postgangen...
Det første året vårt i Modum hadde jeg og min samboer postboks på butikken. "post i butikk" er jo et veldig greit og tilgjengelig tilbud, men jeg skjønner at det blir veldig mange ulike arbeidsoppgaver å sette seg inn i ... Første merkelige hendelse var en pakke som skulle være sendt meg men som jeg aldri fikk. Til slutt spurte jeg etter den i disken, og da viste det seg at den lå bak der, de "hadde bare tatt vare på den", siden den var for stor for postboksen. Ingen pakkelapp eller noe sånt. Jeg påpekte dette, syntes det var rart.

Etter denne hendelsen begynte det å komme pakkelapper. Men det var som oftest en post-it lapp, eller en lapp avrevet fra en vanlig notisblokk. "Hei, det er kommet en pakke til deg"... Jeg kunne ikke en gang vite om pakken var til meg eller samboeren, og da jeg kom med lappen i kassen var det ikke noe referansenummer eller noe som helst. De ansatte så uforstående på lappen og sa: "men dette er jo ikke en pakkelapp, og det står jo ikke navn eller dato på??" Nei... men pakken fant vi til slutt likevel.

Optimismen var stor da vi i fjor gikk over til postkasse. Men den gang ei. Det viser seg at jeg bor i en vei som ikke finnes i postombærernes system, så de klarte ikke å finne fram til postkassa mi. Så vi måtte bytte adresse enda en gang, til veien som min lille gatestubb går ut ifra. Da fant de postkassen (selv om den selvfølgelig henger på samme sted som før..). Derfor ble jeg heller ikke fornærmet da de andre forfatterne på Juritzen fikk julegave i posten og ikke jeg... Ganske riktig, julegaven var sendt forlaget i retur - på grunn av en skrivefeil i gatenavnet... Så som vi alle skjønner, her i Modum må det gå svært korrekt for seg om man skal få post.

Verden må gå framover, visst må den det, men det er ikke fritt for at jeg savner gamle dager da det var godvilje og posten skulle fram, i postmann Knut sin bil som vi alle spent ventet på hver dag.

Gunn Marits pelargoniahage



Planter av ymse slag har aldri vært mitt bord. Da jeg for hundre år siden flyttet hjemmefra første gang, fikk jeg en ildtopp og en gullranke, fine planter som selv en nybegynner skulle greie å holde liv i. Den gang ei. Man måtte ta et steg tilbake og forsøke med noe enklere. Men selv aloe vera- planter og kaktus strøk med i de mørkere kroker av mine studenthybler. Da jeg flyttet til Modum for to år siden, hadde jeg for lengst avfunnet meg med at planteriket ikke var mitt domene.

Her ble jeg kjent med Anne og hennes pelargonier. Jeg som trodde pelargonier bare var slike røde ”granier” som farmor hadde i vinduskarmen, de som luktet litt rart og ekkelt. Men Anne på bokholdergården kunne fortelle at hun hadde over 120 forskjellige typer pelargonier, som hun solgte stiklinger av. En hobby som hadde vokst seg ut av huset og gjort det nødvendig med to drivhus- takk og lov at Anne hadde stor hage.

Vel, så måtte jeg bare ha en, da. En hvit stjernepelargonium med rødprikkede kronblader som bar det stolte navnet ”Vectis Glitter”. Og så måtte jeg ha en til… Og en til…

Det fins duftpelargonier som lukter kamfer, gulrot, roser, appelsin. Historien forteller at Mozart selv hadde en parfymeduftende pelargonie på sitt piano til inspirasjon. Den rareste jeg har dufter banantyggis… Men- den lukter bare om natten!
Det fins hengende pelargonier, kaktusblomstrende, tulipanblomstrende, stjerneformede, broketbladede, miniatyrer og i hvert fall hundre prosent sikkert: Det finnes så mange at det er umulig å få alt man har lyst på…

Venner virker takknemlige når de får blomster av meg. Det de ikke vet, er at jeg egentlig ikke gir dem bort. Det er bare at jeg må sette dem bort et annet sted enn hos meg selv! Enkelte har blitt litt smittet av blomsterbasillen. Her er det fullt i alle vinduer. Jeg har måttet innse at det ikke lenger bare er vanlig ”blomster i vinduskarmen”, nå er det blitt en stor interesse jeg sikkert kommer til å ha så lenge jeg lever.

Når jeg står på jobben på Blaafarveværket og selger Annes stiklinger, hender det at jeg forteller kundene som et salgsknep at samboeren min snart gir meg et ultimatum, at jeg må velge mellom ham og blomstene. Det er selvfølgelig ikke sant. Det håper jeg i hvert fall ikke! Det kunne blitt en vanskelig situasjon…

Spør aldri om en dames alder

Etter skoletida med tilhørende skoletannlege, hadde jeg en intens frykt for hvite frakker og munnbind. Jeg ville for enhver pris unngå å sette meg ned i en stol med bakoverlent ryggstø og gape. Ikke hadde jeg vel råd heller, så det var lett å slippe unna. Om natta hadde jeg stadig tilbakevendende mareritt om at jeg slo ut tenner, eller at de ganske enkelt løsnet og falt ut.

Men da jeg hadde kommet et stykke oppi tjueåra var det ikke håp lenger. Skulle jeg bevare perleraden MÅTTE jeg tåle å kjenne på tannlegelukten og kaldsvetten på venterommet igjen.
Da var det mora mi sa: ”Kanskje jeg skal bestille time til deg hos Anna- Halldis?” Tannlegen til mamma var både forsiktig og dyktig, kunne hun forsikre meg om.

Jeg husker skrekken. Lurer på om jeg også skulket første time og måtte bestille ny. Jeg gikk snegleseint og skjelvende opp trappene til tannlegekontorene. LUKTA slo imot meg. Jeg måtte tørke panna. Det var fortsatt førti minutter til timen, noen vil kalle det seigpining, men jeg måtte ha tid på meg til å roe meg på venterommet. Minuttviseren terget meg og spurtet mot klokkeslettet. Så åpnet døra seg. ”Nisja? Er du tidlig ute? Du må bare komme inn!”

Tannlege Gran var en utrolig hyggelig dame, profesjonell og tålmodig mot en stakkar med skrekken i seg. Jeg er av den typen som nesten nekter å gape før jeg ser den velsignede sprøyta med bedøvelse, men her var det ingen himling med øynene av den grunn. Selvfølgelig skulle jeg få bedøvelse! Selv om det vanligvis ikke skal gjøre vondt at tannlegen kikker litt.
Det var en lettet ung dame som gikk fra tannlegekontoret den dagen med hullene reparert og tannlegeskrekken kurert.

Det er mange som har et veldig nært forhold til frisøren sin eller treneren sin har jeg hørt. Slik har jeg det med tannlegen min, jeg vil helst noen gang slippe å bytte. Jeg bare gleder meg hver gang, vet at jeg blir godt tatt vare på og at vi kommer til å ha en hyggelig prat selv om jeg ligger og gaper med sånn sugeslange og bomull i kjeften, godt bedøvd og kan bare si ”Æææeeheeo” og lignende. Tannlege Gran har god trening i å tolke slike utsagn!

En venn av meg som jobber på et serveringssted på Sunndalsøra klødde seg i hodet da jeg sa at jeg hadde vært så heldig å få time hos Anna-Halldis mens jeg likevel var hjemme. ”Men… Holder hun fortsatt på, da? Jeg er sikker på at hun feiret en viss rund bursdag hos oss, og det er allerede flere år siden!” Jeg kunne ikke få det til å stemme. Men ved nærmere utspørring av min mor viste det seg å være sant, at jeg har en tannlege som holder seg uforskammet godt, og som jeg aldri i livet hadde gjettet alderen på, om jeg hadde prøvd.

Også denne gangen har hun reddet meg ut av smerte og elendighet, nå er jeg i den alderen hvor visdomstenner smuldrer og jeg har som vanlig ventet i det lengste. Men tannlegen ordnet det så jeg kan føle meg nogenlunde normal og fullstendig smertefri igjen. Jeg må bare si, ”tusen takk, Anna Halldis!”

Som tannlegen selv også vet er det veldig mange som er redd for at hun skal slutte, og jeg er så lykkelig for hvert et år hun fortsatt trives på jobb – for jeg trives i hvert fall veldig godt med henne! Og man spør selvfølgelig aldri om en dames alder, men siden jeg vet at hun begynte på skolen under andre verdenskrig, tror jeg det er trygt å si: Jeg har verdens beste tannlege, med mer erfaring enn de aller fleste!

lørdag 26. mai 2012

Om å bøyes, formes... Og utsettes.

Utgivelsesdatoen på "Porselenspiken" er utsatt, litt om hvorfor og hvordan får du her! :)

Ingen har innbilt meg at det er enkelt å skrive roman. Det blir heller ikke noen fillesak å skrive nummer to selv om man har den første mellom to permer. Og som jeg har fått erfare, eureka-opplevelser kan ikke bestilles til forhåndsbestemte datoer...

Jeg har kronglet og kronglet med det manuset i det siste. Historien sitter som et skudd, fasongen er skreddersydd, men det er noe med måten jeg forteller det på, som om språket er et hav og jeg har glemt hvordan jeg svømmer...

Og i løpet av den siste uka som har gått har to ting skjedd:

1: Jeg har i samråd med min tålmodige redaktør Anne-Kristin og fornuftige forlegger Arve bestemt at september blir for tidlig å tenke på utgivelse. Egentlig skulle manuset da allerede vært i språkvask-fasen. Og vi syns at historien fortjener bedre enn at vi farer over den med lett labb.

2: Jeg har endelig skjønt det! Plutselig gikk det et lys opp for meg så jeg skjønner hvordan jeg skal gjøre det riktig og fint og bra. Av og til må det bare modning og ettertanke til. Gjødsling, vanning og tålmodighet, så spirer frøet til slutt. Og nå er jeg optimistisk og glad i gang med en ny, grundig omgang med redigering.

Med mye omsorg og forståelsesfull støtte fra forlaget føler jeg meg trygg på at vi får se både blomster og frukt etter hvert.

Ønsker dere alle en riktig god pinse!

onsdag 9. mai 2012

"Frø i sanden" del 6: Min Egyptiske familie




Da fellukka-kapteinen spurte meg og mine venner om vi ville bli med hjem til familien hans, ante ikke jeg at jeg seks måneder senere skulle anses som medlem av denne familien. Dette var en av mange ganger vi skulle få samme type invitasjon: "Come to my house, to see my family and have tea". Noe nølende takket vi ja. Jeg var spent på hva som ville møte oss, hvor likt eller forskjellig det ville være fra et norsk hjem, og hvordan hans familie ville se på oss, hedninger og turister som vi var, og helt sikkert rikinger i deres øyne.

"Ya Omma", ropte kapteinen innover i huset. "Mamma", familiens motor og sjefsorganisator måtte hilse på oss. Faren er kanskje overhode for resten av husholdningen utad, men det er mor som holder i tømmene, det skulle jeg få se mange eksempler på. Jeg fikk se hvor mange fordommer jeg hadde, disse kvinnene som tok imot oss på en vennlig og gjestfri måte, var ihvertfall ikke særlig kuet eller undertrykte. Tvert imot virket de stolte, selvsikre og ganske lykkelige. I et samfunn som selvfølgelig har mange utfordringer for folk, og kanskje spesielt "kvinnfolk", så jeg spinnesiden av denne familien som ressurssterke og veltilpassede.



Unger var det over alt følte jeg. Jentunger! Det tok lang tid før jeg hadde fått sortert hvem som tilhørte hvem i slekta. Jeg hadde jo hørt mange si at jenter er veldig lite verdt i "slike" land, selv om jeg ikke hadde helt klart for meg hva som mentes med "slike". Etter hvert som sjenansen ble overvunnet forsøkte jeg forsiktig å spørre, "dere ønsker dere vel veldig en gutt?" Men det så ikke ut som om det var så farlig, og disse jentene ble virkelig behandlet som prinsesser. Alltid noen voksne som hadde tid til dem og tullet og snakket med dem. Bra er jo det, har en følelse av at hundre prosent barnehagedekning ikke er noe mål i Egypt.





Dette er selvfølgelig noe av det fineste, og noe av det vanskeligste. Etter hvert som min kaptein ble min mann, ble alle disse skjønne jentene mine nieser, og jeg fikk gleden av å følge dem opp i hele fire år. Men når et forhold tar slutt involverer det selvfølgelig mange fler enn to mennesker. Og selv om jeg har et godt liv i dag og ikke har noe å angre på, går det sjelden mange dager mellom hver gang jeg tenker på de små prinsessene, hvordan det går med dem, og hvor store de er blitt, og om de kanskje en sjelden gang tenker på meg også?

Jeg føler meg virkelig beæret som har fått oppleve alt dette, og har fått kjenne så mange flotte mennesker som har lært meg om verdien av å være glad i og ta vare på hverandre.